På toppen av Ama Dablam

13 måneder etter første møtet mitt med Mount Everest regionen i Nepal var jeg i november 2013 tilbake for å klatre Island Peak og Ama Dablam. Da jeg var der første gangen falt jeg pladask for Ama Dablam. Merete som jeg var på tur med og jeg pratet om å reise tilbake å klatre det vakre fjelllet en dag.  Jeg hadde ikke planlagt å klatre Ama Dablam på denne reisen min i Asia. Av og til får man en mulighet man ikke kan si nei til. Å få være med Mingma Tshiring Sherpa som er en av Nepals mest erfarne høfjellsguider å klatre Island Peak (6.189) og Ama Dablam (6.812) var en slik mulighet for min del. Et lite kvantesprang for meg som hadde Store Skagadølstind (2.405) som høyeste toppbestigning før jeg startet på turen i januar 2013:-)

På grunn av at ustabile værforhold hadde medført at flyplassen i Lukla var delvis stengt, fløy vi til Lukla med helikopter. Vi ankom Lukla på ettermiddagen og første overnattingen var i Phakding to timers gange fra Lukla. Vi fortsatte dagen etter til til Namche Bazar som fra gammelt av er et gammelt handels knutepunkt hvor handelsreisende fra Tibet pleide å komme for å selge varene sine. Idag lever de hovedsakelig av turisme i denne landsbyen med 500 faste innbyggere.

Namche Bazzar:


I Mount Everest området bor folkegruppen Sherpa. Mange tror at Sherpa er betegnelsen for en person som bærer baggasje på turer. Det er det ikke det er et eget folkeslag som tradisjonelt lever hovedsaklig i Mount Everest regionen og de tilstøtende regionene i Nepal. Nå til dags har mange av dem bosatt seg i hovedstaden Kathmandu.

I Navmche Bazar er alle opptatt av forholdene på Ama Dablam. Det er midt i sesongen for å klatre dette fjellet nå. Etterdønninger etter en syklon som herjet India har medført at det kom usedvanlig store snømengder i Himalaya i oktober. Dette har medført at mange av de turistene som har reist til dette området for å klatre forskjellige topper må reise hjem igjen uten toppbestignig. På Ama Dablam medfører dette snøskredfare og at de hadde problemer med å få hengt opp klatretau til de øverste teltcampene og toppen. Vi hører rykter om grupper som har gitt opp og er på retur. Vi skal også klatre dette fjellet men det er først om en 20 dagers tid, da vi skal bestige Island Peak først lengre oppe i dalen som del av aklimatiseringen. Mingma er helt avslappet til forholdene på Ama Dablam. Hans vurdering er at det vil ta en ukes tid med nattefrost så vil snøen sette seg, skredfaren reduseres og mulighetene for å få satt opp tau til toppen øke. Det eneste jeg kan gjøre er å vente og se hva som skjer. Dette er noe man venner seg til når man klatrer topper. Til og med i Norge må du være forberedt på at værforhold stopper deg fra å nå toppen.

Ama Dablam sett fra Namche Bazar:

Vi beveger oss sakte, sakte oppover dalen gjennom små landsbyer omgitt av høye snedekte fjell i fantastisk solskinn. Fra Namche Bazar og oppover er Ama Dablam synlig overalt hvor vi går. Vi bruker 5 dager fra Namche Bazar til Island Peak Basecamp hvor vi skal starte bestigningen av fjelltoppen Island Peak. Vi har fulgt dalen som fører opp til Everest Basecamp oppover i to dager hatt en aklimatisringsdag i landsbyen Dingboche, før vi svinger av fra stien mot Everest Basecamp mot den lille landsbyen Chuckung. Dalen vi går i opp til Island Peak er noe av det vakreste fjelllandskapet jeg noen gang har beveget meg i. Vi går i en dal mellom fjellkjeden med 8.000 metrene Mount Everest og Lothse på den ene siden og Ama Dablam på den andre siden. Rett foran oss ser vi Island Peak og en rekke andre fjellkjeder. Naturen er så vakker og majestetisk her så det føles nesten litt uvirkelig. Vi overnatter i Chuckung før vi fortsetter inn til Island Peak Basecamp dagen etter hvor jeg tilbringer de første nettene mine i telt på turen.

På vei opp mot Island Peak(Island Peak er den lille toppen til ventstre på bildet):



En nyssgjerrig Jackokse:

På vei inn til Island Peak Basecamp treffer vi på to av brødrene til Mingma, Pema og Pasang som også er på vei inn til Island Peak med en britisk gruppe. Mingma og de 6 børdrene hans har lang erfaring og mange meritter opp i Himalayafjellene. Mingma har selv vært på toppen av Mount Everest hele 19 ganger. Sammen med de syv brødrene sine står han oppført med to rekorder i Guiness Recordbok. Mingma og brødrene er i Guiness Rekordbok fordi alle 7 brødrene har besteget Mount Everest og de står også oppført som den søskenflokken med flest Everest bestigninger med 42 bestigninger. Rekorden er fra 2006 og de er nå oppe i tilsammen 57 bestigninger. Mingma var også første nepaleser som besteg K2. Mingma er oppvokst på 4.000 meter i nabodalen til Mount Everest kalt Rolwalling. I denne dalen er det et aktivt klatremiljø, og det er tilsammen 70 personer som har vært på toppen av Mount Everest fra dette lille samfunnet.

Mingma og brødrene:

Vi installerer oss i basecampen rundt lunsj og resten av dagen går med til å slappe av og snakke med de andre som er der for å bestige Island Peak. Vi skal stå opp klokken ett på natten for å starte på toppbestigningen, så det blir en tidlig kveld. Jeg blir vekket midt på natten og etter en enkel frokost gjør vi oss klar for å starte.  Foran oss ligger en ti timer lang kraftanstrengelse hvor vi skal opp og ned igjen ca. 1.100 høydemeter. Siste biten til toppen er vi innbundet i tau.  Jeg kjenner at vi er oppe i høyden når vi starter å gå for jeg er veldig kortpustet og må gå veldig sakte. Vi beveger oss opp noen fjellsider i mørket som virker uendelige.Vi når toppen rett etter soloppgang i skinnende solskinn, og har en fantastisk utsikt fra toppen av fjellet både mot Mount Everest og Lothse på 8.000 meter, når vi  snur oss har vi utsikt en annen 8.000 meter Makalu.

På toppen av Island Peak:

Vi ankommer lanbyen Pangboche hvor stien til Ama Dablam Basecamp starter. Vi har en hviledag her nede på 4.000 moh. før vi skal begynne å bevege oss opp mot Ama Dablam. Vi har vært oppe i fjellene i nesten 2 uker nå og det er fortsatt ingen som har besteget Ama Dablam denne sesongen. På lodgen vi ankommer er det grupper som har ventet i nesten 3 uker på at tauene skal settes opp til toppen. Fortsatt er det kun satt opp tau til Camp 2, Camp 3 og toppen gjenstår. Det er mye spekulasjoner om det i det hele tatt vil bli mulig å bestige fjellet denne sesongen. Jeg forholder meg rolig. Hvis vær og føreforhold forhindrer oss i nå toppen er det ikke så mye å få gjort med det. Jeg vet også at vi har nesten10 dager med aklimatisering foran oss før vi skal forsøke oss på toppen. 

Landsbyen Pangboche:

Dagen etter fortsetter vi å gå sakte opp mot Ama Dablam Basecamp og vi ankommer basecampen til lunsj. Det er fortsatt solskinn fra skyfri himmel og temperaturen kommer opp i 10 til 15 grader på dagtid. Landskapet er nesten enda vakrere her ved foten av Ama Dablam enn i dalen opp til Island Peak. Det er høye fjell å se på alle kanter. Vi tilbringer tre netter i basecamp hvor vi begynner med en dagstur opp i høyden, for så å sove i basecamp. Dag nummer to har vi besøk av en lokal Lama som utfører en pujaseremoni for oss. Det blir også litt tid til å trene litt på klatring og rappellering. Vi er kommet til 16. november og endelig får vi den beskjeden vi har ventet på. Det er lagt faste tau til toppen av fjellet og første gruppe har hatt sin toppbestigning. Det er fortsatt 6 dager igjen til vi skal forsøke oss, så vi får krysse fingrene for at været fortsetter å være bra.

Basecamp Ama Dablam:


Utsikt fra Basecamp:

Pujaseremoni med en Lama fra et av de mange klostrene i Mount Everest regionen:




Vi blir vekket tidlig dagen etter og gjør oss klar for å begynne på akklimatiseringsturen opp til Camp 1 som er 1.100 høydemeter og 6 kilometer unna. Denne ettappen er ikke noe vanskelig å gjennomføre sånn rent klatremessig, men den er krevende siden den er så lang og vi bestiger så mange høydemeter. Landskapet oppe i fjellene er bare helt utrolig, og jo lenger opp vi kommer,jo mer åpner landskapet seg. Vi ankommer Camp 1 på ettermiddagen Denne campen ligger oppe på en fjellhylle og det er relativt bratt og luftig hvorhen du ser. Ama Dablam ligger og bader seg i ettermiddagssolen bak oss og er et bevis på at vi har noen harde økter foran oss før vi er på toppen. Dag nummer to av aklimatiseringsturen skal vi gå opp til Camp 2, snu og gå tilbake til basecamp. Vi starter ut av campen med å feste oss inn på faste tau, og på hele etappen er vi inbundet i tau. Denne dagen er jeg virkelig glad for at jeg er på tur med Mingma, for her trenger jeg både moralsk støtte og hjelp med klatringen. Vi beveger oss i et landskap hvor vi går på snødekte rygger hvor det er noen hundre meter ned på hver side. Vi ankommer Camp 2 som ligger på en knøttliten fjellhylle på 6.000 moh hvor det kun er plass til 8 telt. Vi snur rundt lunsjtider og beveger oss ned samme veien vi kom opp. I Basecamp har vi to hviledager og det trengs, før vi starter på selve toppbestigningen opp til Camp 1 hvor vi overnatter, så til Camp 2 hvor vi overnatter, og vi skulle også ha overnattet i en 3. Camp litt lenger oppe i fjellet. På grunn av de spesielle snøforholdene i fjellet denne sesongen hadde de ikke fått satt opp Camp 3 på en egnet plass så vi må gjøre topp forsøket vårt fra Camp 2.

Camp 1 på vei opp til Ama Dablam:


Klatresherpaene:


Ama Dablam fra Camp 1. Fortsatt et stykke igjen til toppen:


På vei opp til Camp 2:


Mingma Thsiring Sherpa:

Camp 2:

Vi blir vekket ved ett tiden på natten gjør oss klar, spiser frokost og starter å gå mot toppen ved to tiden. Vi har på stegjern og går på faste tau hele veien opp til toppen. Vi starter opp den bratte snøbakken kalt Great Tower og det er fullstendig mørkt rundt oss på alle kanter, det blåser og det er kaldt i fjellet. Slik fortsetter oppover i flere timer inntil vi begynner å se antydning til soloppgang. Det blåser kraftig og jeg er glad for at jeg har investert i dundress. Jeg begynner å kjenne at pusten blir kortere og kortere så det blir å gå noen få steg for så å få pusten igjen. Slik fortsetter jeg til jeg er på toppen. På toppen av Ama Dablam har vi en fantastisk utsikt. Vi ser 8.000 metrene Mount Everest, Lothse, Cho oyu, Makalu, Manasulu og Kanchenjunga. Solen skinner og det er fantastisk å stå her på 6.812 moh og nyte utsikten. Det er en utrolig følelse og endelig å ha klart å nå toppen på dette fjellet som betegnes som et av verdens vakreste fjell.

Livet er herlig når man tør å leve det!

Være tilstede for andre:-)



Min første trek i Nepal var et i område rundt Ganesh Himal som ikke er veldig mye  besøkt av turister. Jeg var på telttrek i 12 dager alene med 7 nepalesere som var guide, kokk, kokkeasistent og bærere. For mange norske høres nok dette ut til å være en veldig ?egoistisk? måte å trekke på. Etter året mitt i Asia ser jeg litt anderledes på det. I et land med over 40% arbeidsledighet  gir du 7 personer lønnet arbeid og hardt tiltrengte rupies. På denne trekken hadde jeg vært på tur i 11 dager før jeg traff noen andre turister.  Det var en far og sønn fra Sverige.

Da jeg vandret oppe i dette vakre landskapet på mellom 3.000 og 4.000 meter tenkte jeg for første gang på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i Norge. For første gang på turen tenkte jeg at jeg må finne en måte å gi noe tilbake til disse fine menneskene, i dette lille vakre fjellandet som jeg er blitt så glad i. Ideen om å arrangere charityfester i Norge for å samle inn penger til gode formål ble skapt.  Noen måneder senere på reisen min på en annen vandring i fjellet begynte drømmen om å klatre Mount Everest å vokse i meg. Denne drømmen opplever jeg som veldig selvsentrerende og egoistisk. Jeg har syslet med tanken en stund på hvordan jeg kan finne en måte å kombinere Everest drømmen med å samle inn penger til et godt formål.

Jeg er litt tom for ideer på hvordan jeg kan gjøre det. Det jeg har kommet frem til er at jeg ønsker å gi noe til de som bidrar økonomisk gjennom en opplevelse. Jeg har lyst å arrangere en fest når jeg kommer hjem fra Everest uansett om jeg klarer å nå toppen eller ikke.  Det er viktig for meg at dette blir noe som jeg klarer å håndtere på egenhånd, noe som innebærer at selve arrangerementet må være akkurat passe stort. For å begrense arbeidsbyrden med å kvalitetssikre mottageren av pengene som blir samlet inn, har jeg vært i kontakt med en norsk seriøs aktør som har et prosjekt i Nepal som jeg kan samle inn penger til.

Har du som leser denne bloggen noen ideer som du ønsker å dele med meg, kan du enten legge en kommentar i kommentarfeltet på bloggen, eller på facebooksiden min, eller sende meg en melding på facebook 

 

Kommentarene som kommer inn til bloggen min godkjenner jeg før de vises. Hvis du ønsker å kommentere og være annonym skriver du det i kommentaren.

Ting jeg ikke kan er morro:-)

Ja da har jeg hatt en kjempefin helg på isklatrekurs med Oslo Klatreklubb i Rjukan. Isklatring er en ny ting jeg ikke kan. Jeg har noen store blåmerker på knærne etter at jeg har dunket knærne x-antall ganger inn i isen, og et usynlig kutt i overleppa etter at jeg var i nærkontakt med isøksen min. Bortsett fra det er jeg like hel, så jeg er fornøyd.

Det var en spennende ny opplevelse å forsøke seg på å isklatre. I -10 grader og snøstorm var det ganske friskt på søndagen. Været til tross var det gøy å klatre i en natur som var som tatt ut av et postkort med en halv meter med nysnø, frosne fosser som vi klatrert på og snødekte trær. Dette ga mersmak og jeg skal opp til Rjukan igjen allerede til helgen for å klatre mer.

Igår gjorde jeg også noe jeg ikke kan. Jeg var med en venninne på dekktrening og trakk dekk opp bakkene ved Wyller løypa. Dette er en treningsform som jeg har fått anbefalt av venninnen min og det ga også mersmak. Det blir nok dekktrekking et par ganger i uken minst i ukene frem til jeg reiser til Nepal for å bestige Mount Everest.

Jeg føler virkelig at jeg har fortsatt å utvide horisonten min i de dagene jeg har vært hjemme i Norge.  Det fine er at man ikke trenger å reise til andre siden av jordkloden for å ha det morro og oppleve nye utfordinger. De finnes over alt. Det er bare å ha øyne, ører og nese i modus for å oppdage de:-)

Jeg tror jeg kommer til å prøve flere ting jeg ikke kan i nærmeste fremtid.

Føles godt å være hjemme igjen:-)

Ja nå har jeg vært hjemme i Norge i noen dager. Det er rart å være hjemme igjen, samtidig som det føles riktig og godt. Jeg har blogget tidligere om at jeg var opptatt av å ha et godt liv i Norge før jeg dro. Jeg har sett så altfor mange som reiser ut mens de mistrives med livet sitt i Norge.  Den følelsen ønsket ikke jeg å ha med meg i ryggsekken! Jeg ser nå at jeg har lykkes med strategien min. Det er gøy å være hjemme igjen. 


Her er bilde av bilen jeg har vært på Rent A Wreck og leid for de månedene jeg skal være hjemme. Livet disse månedene inntill jeg reiser tilbake til Nepal kommer til å bestå av mye trening. Jeg skal trene to ganger daglig for å komme i god form.

I helgen skal jeg på isklatrekurs på Rjukan. Dagene etter at jeg kom hjem har gått med til å lete frem tur utstyret mitt, fra de 35 flytteskene som står i boden i leiligheten min og på stabburet hos vennnen min Anne Sofie. Jeg har funnet alt jeg trenger bortsett fra klatrehjelmen min, så hjelm må jeg låne.

Jeg gleder meg til å forsøke meg på isklatring som er en ny ting jeg ikke kan:-)

Mount Everest neste.


Ja nå er jeg kommet meg vel hjem til Norge etter året i Asiat. Siden jeg skal tilbake til Nepal i slutten av mars for å forsøke å bestige verdens høyeste fjell Mount Everest, har jeg flyttet inn hos en av de snille venninnene mine, og forsøker å leie ut leiligheten min for ytterligere et halvt år.  De neste månedene har jeg planer om å ha to treningsøkter daglig. Jeg har den første klatreøkten min i formiddag, og til helgen reiser jeg til Rjukan på isklatrekurs.

Dette livet står ikke stille!

Du som leser dette lurer kanskje på hva det er som får meg på ideen om å bestige verdens høyeste fjell. Den viktigste grunnen til at jeg vil opp i fjellene igjen på ekspedisjon er pasjonen jeg har for Himalaya, kulturen og menneskene du møter oppe i fjellene,  Siden jeg har vært masse i Nepal har jeg truffet mange personer som klatrer 8.000 meter topper. Det er noe med at ting har en tendens til å bli litt mindre uoppnåelig når du snakker meg personer som gjør det.  Dette er en erfaring jeg har tenkt å ta med meg til andre områder, hvor jeg står overfor noe jeg har lyst til å gjøre som virker fullstendig utenfor rekkevidde. Det er ekstra uoppnåelig fordi du ikke vet noe om det. Det er bare å begynne å snakke med noen som vet mer enn deg selv, og begynne å undersøke hva som skal til for å få det uoppnåelige til å bli oppnåelig. Jeg har mange sånne områder foran meg de neste årene.

Når det gjelder beslutningen min om å forsøke meg på bestige Mount Everest, så føles det helt riktig. Jeg vet det blir tøft, men jeg er overhode ikke nervøs. Tvert imot er jeg velding rolig inni meg, noe som jeg tar som et tegn på at jeg har tatt riktig valg. Skal du gjøre dette så må du bestemme deg for at du vil til topps. Første gang jeg var på tur i Everest området oktober 2012, droppet jeg flere av 5.000 meter toppene vi skulle bestige, nettop fordi jeg ikke hadde denne viljen til å ville bestige dem. Denne viljen har jeg hatt før da jeg trente Karate, og den har heldigvis kommet tilbake igjen iløpet av året mitt på reisefot.

Jeg reiser selvfølgelig med en målsetting om å stå på toppen av Mount Everest i midten av mai en gang. Klarer jeg det ikke er det ikke verdens undergang. Jeg gleder meg som en unge til å få to vår måneder oppe i indrefileeten av Himalaya.

Etter Mount Everest ekspedisjonen skal jeg tilbringe to måneder i Nepals hovedstad Kathmandu. Målet med oppholdet i Kathmandu er å gjøre andre ting som ligger utenfor rekkevidden min idag, som kanskje fører til at jeg får muligheten til å tilbringe mer tid i Nepal i fremtiden også. Vi får se hvordan det går. Første fokus er å trene for Mount Everest, så får vi se om tankene mine om å overføre efraringen min fra denne ekspedisjonen kan overføres til andre områder i livet. 

Det er ihvertfall verdt et forsøk!

It is time to go home.......:-)


When my friend Ven Nandaka finally managed to convince me that it was not Tuesday as I was totally sure about was my departure day from Mandalay but Monday, was I sure that it was time for me to go home. This is the second time in the last two weeks that I am wrong about my departuretime, and find out just in time to catch the flight.

When I was flying to Mandalay was my brain out of order! I turned up at the check in counter to AirAsia without a papercopy of my approval letter for my Visa on Arrival in Myanmar. When I came to the counter in the departure hall where you shall deliver the departure form that you fill out when you arrive in Thailand, was I swearing BIG TIME. I had no clue where and if I still had it. I found it at last as a wrinkly paper in my bag. Puuuuuuuuh! When  I arrived in Mandalay did I pick up the wrong backpack at the airport:-)

This is not the worst travelmistakes I have done in my life. I have been on the wrong airplane, and discovered that it was not the right one when it was ready for takoff. I have  also had an extra night in Dublin because I arrived at the ariport to late for departure.......:-)

I look forward to go home and start on my next chapter. I wonder how my life will look like in january 2015. Only time can tell:-)

I wonder how it will be to arrive in Norway, in -15 degrees without my winter clothes tomorrow.

HAPPY NEW YEAR!

New years eve 2012, Courmayeur Italy.

New years eve 2013. Tonsai Beach Thailand

Today is the last day in 2013 and tomorrow is the first day in the new year 2014. I hope that some of you who reads this blogg, realizes a dream or two in the year to come. Making dreams come through does not just happen. You must make an effort yourself to live out your dreams. Sometimes it requires that you have to train hard to get in better shape, other times do you have to involve people you may not know, and it can also be that you have to work mentally with yourself to find the courrage to take the step out of the known territories. 

Personally have I been working on many different levels within myself, and had contact with people I do not know to make my dreams come through. What life has learned me is that it is always worth the hard work. Even the times my dreams does not turn out the way I had expected. There are always something to learn from taking a step into the unknownJ

HAPPY NEW YEAR!

 

Only 20 days.........


I got an e-mail from Norwegian the other day informing me that it is only 20 days left until I shall fly back to Oslo with them. 14. January am I leaving Asia for this time. I know for sure that it was meant to be that I should go on this journey now that I see the outcome of this year. I have only had good experiences. I think we can say that I was ready for it. I had used some time preparing myself for it, especially on the mental side. The last days I am on this journey will I enjoy with a Happy Heart, on the beach in Thailand and Mandalay in Myanmar. I have visited both places before on my journey, and I am looking forward to go back.

I am ready for my return to Norway now, and look forward to come home for a short while. I am preparing myself for the future, and have some ideas about how I want to live my life in the years to come. If I succed in making my plans a reality, will my life be totaly different in the future than in my past. I do not know if I will succued but i will at least give it a try.

I will not be in Norway very  long, since I have already purchased my return ticket to KatmanduJ

 

 

In the same place........


After eight months in India and Nepal have I arrived on Tonsai beach again for the second time on this one year journey. It is funny to be back. Part of my mind is still up in the mountains in Himalaya. The rest of me am present here and now on this relaxing and laydback beach in Thailand. Tonsai beach is a beach with a lot of friendly people outside Krabi. It is a place where climbers and backpackers hang out, and I have travelled to this beautiful place to climb and hang out with good friends.

I am sitting on the beach wtiting this blog and I am looking out on the sea in front of me. Local boats are passing by in the bay, the sun is shining and there are not much people on the beach. In other words it is a good place for reflections. When I return to places I have been to before do I tend to be very intuitive, and start to feel and reflect on if something feels different inside from last time I was there. For me is this the best way to measure the changes that is going on inside of me.

I went sportsclimbing for the first time since i was on Tonsai in March yesterday and I could feel that I have changed on the inside. I am climbing the same routes that I climbed last time I was here. My physical climbing abilities are the same, but it feeling different on the inside. I am not so afraid as I was last time when I am up in the climbingwall. I remember when I started with sportsclimbing 3 years ago, I was so scared of heights, that my friend who was belaying me had to take me down from one of the easy walls in the climbinggym I go to. I was only five meters up in the wall..... Even when I was here last year was I much more afraid than what I am now. The journey that I have been on the last eight months has definitely been a good scare for heights. The main activities in this period has been mountaineering, yoga and a lots of good talks and interactions with friends that I have met from all over the world. I think my experiences and the fact that I am planning to go on a expedition to summit Mount Everest next spring, has been positive for my mental condition in this present moment.

Yesterday when I was climbing started I to philosophize about my balance in the climbingwall and what balance is. For me where I am right here and now have balance two different meanings. We often talk about having balance in life between work, family, friends and so on...... This kind of balance is one that after my opinion is going on for the most time in our head, where we try with our consiousness to balance differesnt kind of activities we have to or fancy to do.

The other kind of balance that I am feeling when I am climbing is a kind of balance that is going on within my body. The bodyfelt balance is after my opinion steadiness felt within the body and mind. To work with this type of balance requires something else than the first type. Often requires that you work with physical excercises who strengthen your balance, or it can also be done by getting yourself in to situations where you are out of balance.  One example from climbing is to get yourself in a situation where there is a high risk of falling.

I fancy this last type of balance where you have to work on inner steadiness. I am wondering if working on this form for balance will help us beeing more balanced in other areas in life to? I know that I have the intention to give extra attention to my inner steadiness in the year that lies ahead of me.

One thing that has not changed is my passion for this kind of climbing. I just love all the activities that I do that are related to moutaineering. I do not want to change my passion for the mountains and moutaineering. I sitting here on the beach looking on the blue marks I have on my knees and legs for yesterdays climbing. I am happy:-)

I will again excuse myself for that my english is not perfect.

 

Time to leave Kathmandu.........

Today is my last day in my favourite city in the world Kathamandu for this time....... My time here in Kathmandu and in Nepal has been a lifechanging experience. I have climbed some mountains that I never dreamed of climbing this year, when I first arrived in Kathmandu in April. I have made a lot of good friends with both nepalese and foreigners. It is so easy to connect with people in this city. I have had friends visited me while I have been here. Both from Norway and people I have met in other countries on my journey.

This city is chaoutic, polluted and dirty, but it has a good energy that I have not felt any other places in the world. The people here have a hospitality that are amazing and I have had many special moments with the locals. After my opinion are the two most important assets this country has the people and the moutnains. I will thank all my friends that has been with me here in Nepal for making my time so special for me.

I will return to Nepal many times in the future. I hope that I will get company from some of my norwegian friends and my family.  Nepal and Kathmandu has definitely captured a special place in my heart. I will be back very soon..............








Time for inner growth


I will try to blog in english so my friends all over the world can read this blog. It will not be perfect english, but I do not care about that. It is what I want to share with you that are the most important.

As some of you know am I a fan of Paulo Coehlo. I "Like" him on facebook and this morning read I this phrase written by him: 

Solitude is not the absence of company but the moment where the soul is free to speak to us and help us to decide what to do with our LIFE.

This  phrase made sence to me today. After I came back from the Mountains where I summeited Ama Dablam (6.812 meter) and Island Peak (6.189 mete),  has I spent most of the time on the sofa absorbing what I have experienced in the mountains, and working mentally on what to  do with my future. The tour in the mountains was the last one on this one year journey I am on, and in littlebit over a month am I going back to Norway.

My 100 days in Himalaya has been a lifechanging experience. I feel a inner peace when I am in this mountains, that I have not felt many other places in the world. The last tour where I was climbing Ama Dablam and Island Peak was a door opener in to some new places within. Especially climbing Ama Dablam stretched me not out of but maybe into my comfortsone. I realized that I get this inner peace when the surroundings becomes extreme.  Not dangerous but extreme. There is a difference between these two settings. Have you got the right competence or are with people that has the right competence and attitude to consider theirs and my ability in a extreme situation, can a extreme situation feel very safe. That is why I always use guides when I want to do things that is outside my own competence zone. I have always been lucky with the guides I have been with, and I have experienced that the guides has made us turn around and go back because of bad weather. 

On this trip did I need two attempts on Island Peak. On the first attempt did I have to turn around on 5.500 meters when I threw up. It is no mercy when you are up in high altitude. If you trhow up is it most likely a sign that you are starting to get altitude sick. The comming night on my second attempt did I manage to summit without any problems On Ama Dablam was I only short breathed in high altitude. Summiting this mountains would never had been possible for me if I had not been with very experienced people. I am so impressed over the job my guide Mingma Sherpa and his team in Ascent Himalaya Treks & Expedtion did, that made it possible for me to fullfill a dream and summit these beautiful mountain Ama Dablam.

When it come sto the near future am I going back to Norway for a short time. I will only stay in Norway for 2.5 month, before I go back to Nepal for 4 month. I am working on extending the lease contract on my flat in Oslo with 6 months. I have asked a friend if I can rent a room in her flat, and for the moment have we got some interesting and good dialogues about what this will mean for both of us.

After the breakup with my ex partner has I been single in 7 years now. I am a littlebit tired of living alone, and want to have company with other people at home in my daily life.  I am seriosly thinking about renting out my spare bedroom when I go back to Norway in august, to fulfill this wish. 

When it comes to what I shall do for a living in the future is everything still up in the air. I have some ideas that I am checking out but nothing is concrete yet. I think that this situation with having my future plans up in the air, is the main reason why I like this Solitude so much. I need time to grow on the inside and figure out what my values and motivations are, so I can take the right decisons about my future on the outside.

Since this is one of my first blogs in english, will I be glad for any feedback that can improve my writing on future english blogs.

The "small mountain" in the middle of the picture is Island Peak



Me and Ama Dablam from camp 1 on 5.700 meters




 

 

Lat dag i Kathmandu


Av forskjelllige årsker er det noen måneder siden jeg har blogget nå. Bakgrunnen for det er litt delt. Først så røk hardisken på Mac'en min, så jeg måtte ha den på reparasjon. Så fikk jeg besøk av venninnen min Anikken som jeg reiste til Bhutan med og gikk the Snowmantrek. Da jeg kom "hjem" til Kathmandu fra Bhutan hadde jeg kun noen dager i byen, før jeg reiste opp i Himalaya for å bestige noen fjell. De siste månedene har med andre ord vært innholdsrike, intense og har gitt meg muligheten til å strekke meg på mange plan:-) Jeg lover at jeg skal komme sterkt tilbake å blogge om opplevelsene jeg har hatt. En ting er jeg 100% sikker på. Jeg er lidenskapelig ineressert i høye fjell......:-) 

Det er deilig å være tilbake i Kathmandu og ha noen rolige dager. For de siste 14 dagene mine her har jeg leid meg en leilighet. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og puster ut litt etter alt jeg har opplevd på mange plan de siste månedene. Jeg har masse gode minner og mange tanker som skal fordøyes og jobbes med. Livet er aldri kjedelig! Det utfoldes på forskjellige arenaer og godt er det. Jeg kan ikke leve et liv med 110% action hele veien, da blir jeg veldig sliten. Halve moroa er å ha tid til å glede seg i forkant og kose seg med minnene i etterkant. Jeg har vært så utrolig heldig på denne turen som har truffet de menneskene jeg har truffet, og fått lov til å oppleve det jeg har opplevd. Jeg har ikke hatt et kjedelig øyblikk eller en kjedelig opplevelse på de 11 månedene jeg har lagt bak meg. 5 av dem er tilbrakt her i Nepal. Jeg har sett to kull med kattunger vokse opp på stamrestauranten min på den tiden jeg her vært her.......

Utrykket "Life is like a box of chocolate" liker jeg veldig godt. Jeg har kun spist favorittene mine:-)

Livstegn fra India


På livets landevei her i India har jeg den siste halvannen måneden rettet fokuset innover, og forsøkt å være tilstede i de prosessene som jobber inni meg. Det finnes en tid for å ha masse ytre impulser i tilværelsen som månedene jeg tilbrakte i Nepal, og første delen av oppholdet i India oppe i Himalaya. Etter en periode med masse ytre inntrykk har det vært deilig med en rolig periode her i India, hvor jeg har hatt tid til å absorbere og bearbeide alle inntrykkene jeg har opplevd. Se litt innover i meg selv og hva som foregår på innsiden. Jeg praktiserer yoga og mediterer daglig samt at jeg går og får ayurvediske behandlinger. Jeg tilbringer masse tid for meg selv men treffer også mange reflekterte mennesker som er på deres personlige reiser her i India, som er morsomme å diskutere med.

En ting som blir stadig klarere og klarere for meg på min søken innover i meg selv, er at den eneste personen jeg kan gjøre noe med er meg selv. Det innebærer at jeg må gjøre noe med meg selv hvis jeg ønsker endringer i omgivelsene. Verktøykassen min for å jobbe med meg selv er yoga og meditasjon, og gode samtaler med de menneskene jeg treffer på min landevei. Jeg innser når jeg sitter her og jobber med meg selv hvor heldig jeg er som har så mange flotte mennesker i omgivelsene mine hjemme, som gir mitt indre liv næring og livskraft. Takk til alle dere der hjemme for deres tilstedeværelse i livet mitt. Dere har alle spilt en viktig rolle for meg i den reisen jeg har vært på, som har ført meg hit hvor jeg er i dag.

Livet setter deg av og til i situasjoner som føles litt utfordrende når du først blir presentert for dem. Den innsikten jeg begynner å få med slike situasjoner, er at de skjer med en hensikt om at du skal lære noe av dem. Det gjør jeg gang på gang.

Det meste i livet mitt er veldig bra nå men jeg har noen områder jeg ønsker å jobbe med å utvikle. For å gjøre det vil jeg fortsette å jobbe med meg selv uten å være for streng:-)

Virkeliggjøre drømmer.........


I dag har jeg lyst å dele noen tanker med dere om det å virkeliggjøre drømmer. Noen drømmer er virkelig enkle å virkeliggjøre som for eksempel en drøm om hvor jeg ønsker å tilbringe neste ferie. Forutsatt at kostnaden ved å komme seg til drømmestedet er innen rekkevidde og det ikke er for fysisk krevende å komme seg dit. Andre drømmer er litt mer krevende å nå. En slik drøm kan for noen være å bestige Galdhøpiggen, mens det for andre kan være å gå til Nordpolen. Eller det kan være å skaffe seg en gård på landet.

Hva som kan defineres som en annen drøm kommer helt an på omstendighetene til drømmeren. For meg må en slik drøm føles litt stor og skummel å virkeliggjøre. For meg var denne turen som jeg er på nå i Asia en slik drøm. 

Jeg har en venninne som har vært crazy og investert maaaaaaasse penger i en hestegård for å drive med hest, som har vært hennes store drøm så leeeeeenge  jeg har kjent henne. Hennes kommentar til beslutningen om å investere i denne gården var. Jeg må bare gjøre det. Jeg orker ikke å sitte å angre på at jeg ikke gjorde det når jeg blir gammel.

Har du en drøm som du synes er uoppnåelig og skummel?

Har du noen gang tenkt på hvorfor du synes den er uoppnåelig og skummel?

Hva er det verste som kan skje?


For meg er de drømmene som ikke er konkrete og håndfaste de som jeg synes er mest skumle. Som denne reisen jeg er på nå var før jeg forlot Norge. Jeg visste jeg skulle til Myanmar og undervise på en klosterskole, en strand i Thailand, til Nepal og Yoga i India. Mye var ikke på plass før jeg reiste og jeg visste jo ikke hva som ville møte meg på veien heller. Tenk om jeg ikke ville like å være på reise alene eller at jeg ble sittende tiltaksløs på et hotellrom og ikke klarer å gjennomføre noe av det jeg har tenkt meg.

Frykten for at det ikke går som forventet er en av de viktigste grunnene som holder meg fra å ta steget fullt ut og virkeliggjøre drømmene mine. Tenk hvis jeg mislykkes...... skummelt:-)

Jeg har lyst å ha kontroll på alle faktorer og helst vite med 100% sikkerhet at drømmen får forventet utfall  før jeg tar første steget. Det er bare en ting å si om det; i mange tilfeller er det umulig å forutsi utfallet.

Jeg har truffet mange spennende mennesker som har drømmer som de forsøker å gjennomføre på turen. Noe av det de trekker frem som man må være forberedt på er at veien til å realisere drømmen ikke alltid er rett frem. Du skal være forberedt på at de aktiviteter du engasjert setter i gang med for å oppnå drømmen, ikke alltid gir forventet resultat. Da er det viktig at du ikke mister motet og gir opp.  De forteller også at man må være forberedt på at det tar lengre tid å gjennomføre drømmen enn forventet. Med andre ord må man være forberedt på å tenke laaaaangsiktig. Dette tror jeg på.

Jeg har ikke lyst til å slutte å leve ut drømmene mine når dette året er omme det er sikkert:-) Jeg må nok bare fortsette å jobbe med frykten min for å mislykkes, og finne ut av hva som skal til for å få drømmene til å bli virkelighet.

Hvis du bærer på en drøm du ønsker å virkeliggjøre. Forsøk å tenke gjennom hva som skal til for å gjennomføre den, ha en visjon av drømmen med deg i tankene dine eller hjertet hvor hen du går, vær villig til å endre på visjonen etter hvert som du får ny kunnskap som gir bedre innsikt i hva drømmen kan inneholde, vær langsiktig og ikke vær for fordømmende med deg selv hvis den ikke blir som forventet. 

Jeg får si som Paulo Coelho skrev i Alchymisten:

When you want something all the universe conspires in helping you to achieve it.

 

Eller som Rumi:

As you start to walk out on the way, the way appears. Rumi:-)


SKY IS NOT THE LIMIT, YOU HAVE THE WHOLE UNIVERSE TO EXPLORE........

Jeg ønsker deg lykke til hvis du forsøker å virkeliggjøre en drøm du bærer på.........

DON?T GIVE UP:-)

Klær skaper folk eller..............?

De sier at klær skaper folk. Det fargerike antrekket jeg har på meg på bildet kjøpte jeg i Myanmar i Februar. Det består av en fargerik turkis longie og en rosa bluse med brodert mønster av en fugl på. I LOVE IT!


Dette antrekket har jeg fartet rundt i og brukt mye her i Asia. I denne bloggen vil jeg dele noen av de positive tilbakemeldingene jeg har fått når jeg bruker dette antrekket.

Ta for eksempel forrige søndag da vi var på utflukt til det buddhistiske klosteret "The Golden Temple" i utkanten av Mysore. Jeg hadde på meg dette antrekket og inne i tempelet får jeg blikk kontakt med en forbi passerende inder som mimer BEAUTIFUL med munnen i forbifarten. Finnes det noe mer ærlig og flott enn å få en slik tilbakemelding fra en fremmed forbipasserende?

Jeg kan ikke telle alle gangene jeg har hørt YOU LOOK BEAUTIFUL på gaten i Myanmar, Thailand, Nepal og nå India når jeg har brukt dette antrekket. Jeg har hatt så mange fine positive møter med menneskene jeg har truffet i templer, hotel resepsjoner, restauranter og på stranden. Jeg har fått positive tilbakemeldinger fra venner og fremmede hver gang jeg har brukt dette antrekket.

Jeg forteller dere ikke om disse hendelsene fordi jeg digger oppmerksomheten jeg får. Det jeg digger med disse møtene er at de inneholder kun POSITIVITET. Tenk å kunne dele noen POSITIVE øyeblikk med fremmende mennesker kun på grunn av noen klesplagg. Er ikke det MAGISK? Jeg kan skape positivitet hos et annet og fremmed menneske bare ved å være bevisst på hva jeg kler meg i om morgenen. Jeg synes i hvert fall det er HELT MAGISK:-)

Den verdenen vi leverer i trenger all den POSITIVE ENERGIEN den kan få. Jeg er glad for at jeg kan bidra med litt POSITIVITET i verden, kun med å være bevisst på hva jeg tar på meg om morgenen.

Har du noen sånne klær som skaper POSITIVE INTERAKSJONER med de som er rundt deg, bare ved at du har de på? Hvis ikke du har det, kanskje det er på tide at du får deg noen slike plagg:-) Jeg oppfordrer deg til å ha det i bakhodet neste gang du kjøper nye klær. Fortell meg gjerne om resultatet hvis du ønsker å dele:-)

Har lyst til å skape min egen fremtid.......

Har lyst til å skape min egen fremtid....... Det er noe jeg tenker en del på om dagen.

 

I forrige bloggen min "Flere muligheter"........... skrev jeg om hvordan dette året på reise har åpnet opp for nye og flere muligheter. Jeg skrev om at det er på tide å begynne å se fremover på den hverdagen som venter når dette året er omme og om at jeg har fått øynene opp for hvor viktig det er å ta tak i og skape sin egen fremtid.

Har lyst til å skape min egen fremtid...... Jeg har i hvert fall lyst til å forsøke. Jeg har sett gjennom gamle blogger og ser at dette ikke er et nytt tema som har begynt å oppta meg akkurat nå. Når jeg ser gjennom bloggarkivet ser jeg at jeg har skrevet blogger som "Er det noe du har lyst til å gjøre - JUST DO IT YOUR WAY". I denne bloggen beskriver jeg hvordan jeg har jobbet med å kunne leve et lidenskapelig liv i fjellet, og hvor viktig det er å tenke tanken helt og fullt. I bloggen "Ekte lykke kan ikke kjøpes for penger" beskriver jeg lykkefølelsen som kommer ut av intet en grå onsdag i Lofoten. Den er resultatet av mange år med bevisstgjøring på hva som er viktig for meg i livet, og gjennomføringsevne til å prioritere riktig. I "Er du lidenskapelig interessert" beskriver jeg hva det innebærer å være lidenskapelig interessert for meg. Jeg har også skrevet en blogg som jeg har kalt "Ta ansvar for hvordan du lever livet ditt" ....... Vi kan trygt si at jeg har skrevet om beslektede temaer i tidligere blogger:-)

Når jeg leser hva jeg har skrevet i tidligere blogger, går det opp for meg at  jeg har vært bevisst på å skape min egen fremtid i noen år. Noen vil kanskje påstå at jeg har vært bestemt på å gå mine egne veier hele livet:-) Ja, da er det bare å gjøre det jeg skriver at andre bør gjøre. Finne ut hva jeg vil med fremtiden, brette opp armene og gjøre meg klar for litt blod, svette og tårer og sette i gang. Kanskje jeg klarer å skape den fremtiden jeg ønsker, kanskje jeg ikke klarer det. Jeg skal i hvert fall ikke sitte å angre på at jeg ikke forsøkte.

Det som blir viktig er å finne de aktivitetene som gir meg den rette indre drivkraften, prioritere og gjennomføre de viktigste. Selv om jeg har fått utvidet horisonten min, har døgnet fortsatt bare 24 timer. Når jeg har funnet ut hva jeg vil prioritere er det neste steget å legge opp en plan for hvordan jeg skal gjennomføre aktivitetene. Mye av planleggingen legges intuitivt, og jeg er tilstede i meg selv under hele gjennomføringen. Selv om jeg jobber mye intuitivt med å finne ut av hva jeg vil og hvordan jeg skal få det til, har jeg også mye struktur når jeg skal finne ut av hvordan få det til og utføre. Skal jeg trene for å bli bedre på ski for eksempel så bestemmer jeg meg for å gå på ski tre ganger i uka og holder meg til planen:-)

En ting som er drepende for evnen vår til å gjøre de forandringene som skal til for å skape oss den fremtiden vi ønsker, er at vi har det veldig komfortabelt der vi er. Litt kjedelig og litt utilfredsstillende men helt greit.  Orker ikke å endre på noe i dag. Det er for krevende......

Ja det er krevende å gjennomføre endringer som gir mer tilfredsstillende liv og det kan innimellom koste litt. Endringer opplever vi uansett om vi ønsker det eller ikke. De fleste endringer som skjer er vi bare vitne til. Som f.eks. når noen behandler deg urettferdig. Forsøk neste gang du føler ubehag for noe som skjer rundt deg og se om det skyldes en endring som berører deg og som ligger utenfor din rekkevidde å gjøre noe med. Vil det ikke være bedre å være mer bevisst på hvordan du vil leve livene og hvordan du kan påvirke innholdet i dem, enn å la andre gjøre det for oss? Det trenger ikke å være revolusjonerende endringer så lenge det er endringer som gjør livene litt bedre for akkurat deg og de du har rundt deg.

Flere muligheter............

Jeg skrev i bloggen min i forrige uke "Ut av eller inn i Komfortsonen", at verden har blitt mindre og mulighetene flere på denne reisen. Jeg har reflektert en del over dette den siste uken 

Jeg har vært på reise i litt over 6 måneder nå. I slutten av januar er friåret mitt over, og jeg må tilbake til hverdagen igjen. Jeg må finne meg en ny jobb og begynne å tjene penger igjen. På samme måte som jeg gjorde meg klar til å legge ut på denne reisen som jeg skrev om i bloggen "Mental forberedelse for et år på livets landevei", er det nå på tide og begynne den mentale forberedelsen på livet etter dette året.

Livet kommer ikke til å bli det samme med alle de fantastiske opplevelsene jeg har hatt. De kommer til å være med meg som gode minner i alt jeg gjør i fremtiden. De er blitt en del av meg.

I de forberedelsene jeg står overfor kan jeg ikke utelate å ta hensyn til det jeg har fått oppleve, da det har utvidet horisonten for muligheter.  Jeg må finne ut av hvordan jeg skal klare å kombinere "det nye livet" jeg har fått smaken på, med det livet jeg har i Norge og hvordan jeg skal tjene penger til livets opphold.

En ting er sikkert. Det livet jeg lever nå har en begrenset varighet. Selv om jeg hadde hatt penger nok til å leve slik jeg gjør nå resten av livet, ville jeg ikke funnet det tilfredsstillende. Jeg har det supert nå men det er bare fordi dette livet er for en tidsbegrenset periode. Jeg er altfor glad i å arbeide. Denne bloggen jeg skriver på nå hvor jeg gir utrykk for at jeg begynner å tenke på livet etter dette året er et utrykk for det.

Jeg skal bruke de månedene som ligger foran meg godt, og finne en god kombinasjon av kos og forberede meg på livet etter dette året. Jeg har noen baller i luften som er udefinerte, jeg har også noen planer som er mer konkrete som jeg håper jeg får realisert i løpet av det neste året. Dere vil få høre mer om hvordan det går med disse i de kommende bloggene mine.

Det jeg har lært av dette året er hvor viktig det er å ta tak i og skape sitt eget liv. Det er noe jeg vil fortsette å gjøre i fremtiden også:-)

Ut av eller inn i comfortsonen?



For  litt over et halvt år siden solgte jeg bilen og leide ut leiligheten i Oslo for å ha et friår i Asia. Iløpet av dette året har jeg besøkt Thailand, Myanmar, Malaysia, Nepal og jeg er nå i India. 

På denne tiden i fjor virket denne turen veldig utilgjengelig og langt i fra virkelig. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle begynne forberedelsene for å få virkeliggjort denne reisen. Hele prosjektet fortonet seg som en uvirkelig drøm som ikke ville være så lett å gjennomføre. Jeg snakket med venner og bekjente, kontaktet personer som jeg hadde nettverk i landene jeg ville reise til. Jeg hadde noen ideer klart før jeg reiste, men mye er kommet til meg i de rette øyeblikkene mens jeg har vært på reisen.

Jeg hadde bestemt meg for å reise 27. Januar 2013, og når datoen nærmet seg virket det utrolig skummelt ut å ta skrittet fullt ut og reise. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg var fullstendig gal som la ut på denne reisen. Nå når jeg sitter her i India og ser tilbake på den tiden hvor jeg forberedte denne reisen, så smiler jeg over alle bekymringene mine.

Det første halvåret har fortonet seg som en drøm.  Verden er blitt mindre og mulighetene flere. Jeg ser ikke bort fra at jeg i fremtiden kan finne på å ta en spontantur til mitt "andre hjemland" Nepal, for å vandre litt i Himalaya. Litt mer komplisert enn å pakke sekken og hive seg i bilen til Jotunheimen, men så desidert godt innenfor rekkevidde.

Ja Nepal ja. Det er et land som har fått en spesiell plass i hjertet mitt.  Jeg blir drømmende i blikket og hjertet begynner å banke litt ekstra bare jeg snakker om det.  Engasjementet er så stort når jeg forteller de jeg treffer på min vei om dette landet, at de fleste skjønner intuitivt hvor mye dette landet betyr for meg. Det jeg ble veldig overrasket over når jeg var der, var at jeg nesten ikke traff noen nordmenn. Jeg håper jeg ser flere av dere i Nepal i fremtiden:-)

Da jeg satt hjemme i leiligheten min for litt over et halvt år siden, virket de aktivitetene som jeg har fylt tiden med utilgjengelige og langt utenfor rekkevidde. Jeg følte at jeg beveget meg med store skritt ut av comfortsonen. I dag når jeg ser tilbake på den tiden som har gått føler jeg ikke at jeg har vært utenfor comfortsonen. Jeg har hatt mange gode opplevelser og knyttet mange nye vennskap både til lokalbefolkningen i de landene jeg har besøkt og andre som har vært på ?loffen? som meg selv.  Jeg har så desidert lært mye om meg selv og menneskene jeg har truffet så livets landevei har vært en fin vei a vandre på:-)



Har jeg vært utenfor comfortsonen eller er jeg på vei inn i comfortsonen min montro. En venn av meg videresendte meg et nyhetsbrev med tittelen "Escape to reality" tidligere i uken. Der beskrev de en tilværelse på en idyllisk ferieøy i Sørøst Asia hvor de hadde reist for å jobbe med noen prosjekter.  Det de tar opp i dette nyhetsbrevet er at det å velge et liv på disse paradislignende plassene, nødvendigvis ikke er å rømme fra en virkelighet. Det kan være det motsatte å rømme til en virkelighet....

Selv har jeg vært veldig bevisst på at denne reisen ikke skulle være en flukt fra en virkelighet jeg ikke trivdes i hjemme. Dette blogget jeg om i bloggen "Mental forberedelse for et år på livets landevei".

Hvis det finnes en comfortsone noe jeg tviler mer og mer på så er den i hvert fall blitt betraktelig utvidet for meg:-)

Denne reisen er bare kommet litt over halvveis. Jeg sitter her i India og gleder meg over alle de gode minnene jeg har fra det halvåret som er gått. Jeg ser også frem mot de reisene som ligger foran meg til høsten. Det blir mer Himalaya og mer Nepal, og litt annet....

Dere får følge med og se hva jeg finner på i fortsettelsen.

Rupsu Valley en perle i Ladakh (Indiske delen av Himalaya), med en liten toppbestigning på Lungser Kangri (6.664 moh.)

Jeg får aldri nok av å vandre i Himalaya. Denne gangen har jeg vært på tur med det engelsk selskapet Jagged Globe til den indiske delen av Himalaya.  Siden jeg slet en del med høyden i fjor da jeg var på Mount Everest Basecamp, hadde jeg lyst å prøve en trek med et høyt fjell, for å finne ut om jeg virkelig ikke tålte høyden. Denne trekken er super første trek for de som har en drøm om å bestige høye fjell i Himalaya. Trekken har to deler. Del 1 hvor man trekker i et paradis lignende landskap mellom 4.000 og 5.000 moh, og del 2 hvor man jobber seg opp mot toppen av Lungser Kangri på 6.664 moh. Den er super fordi man mulighet til å høyde akklimatisere seg skikkelig og fordi Lungser Kangri ikke har noen tekniske utfordrende partier. Dette innebærer at man kun har en ting å bekymre seg litt for og det er høyden:-)

Jeg fløy fra Kathmandu til New Dehli hvor jeg møte Tore Sunde Rasmussen som ledet trekken, og resten av reisefølget bestående av to dansker, en australiener og resten engelskmenn. 

Tore er i tillegg til å ha masse erfaring fra Himalaya også en av pionerene innen Kyokushinkai karate i Norge. Jeg kjenner Tore fra før gjennom Karaten. Tore har masse erfaring fra turer i høyden i Himalaya og var blant annet første nordmannen som har besteget Mount Everest fra både sørsiden (Nepal) og nordsiden (China). Erfaringen hans kom godt med når vi skulle bevege oss opp i høyden på vei mot Lungser Kangri. Det var en utrolig fin opplevelse å være på tur med han som leder. All erfaringen hans gjør at han tar enhver utfordring med stoisk ro, noe som medførte at gruppemedlemmene følte seg trygge. Han fremtrådte som en skikkelig leder og stilte spørsmål med opplegget til de lokale guidene. Han var også bevisst på å skape en god sosial setting i gruppen. En av aktivitetene som var fast på programmet var historiefortelling i middagsteltet etter middag.

Fra New Dehli gikk turen til Leh i Ladakh hvor vi ankom tidlig om morgenen 8. Juli. Leh ligger på ca. 3.500 moh. Vi tilbragte 2 dager der som del av høydeakklimatiseringen. Leh er en fantastisk liten/mellomstor by som er omgitt av fjell.  Vi møtte den lokale guiden som skulle ha ansvaret for trekken vår på hotellet første dagen. Den lokale guiden og mesteparten av medarbeiderne var fra Kathmandu, og de hadde kjørt i 7 dager fra Kathmandu for å jobbe på trekken vi skulle på. Trekken var en telt trek noe som alltid er en spesiell opplevelse. Den avviker litt fra telturene vi har hjemme, hvor vi tar med et telt og litt Real turmat:-) På telt trek her nede har de i tillegg til å ha med telt som du sover i, med seg dotelt og telt hvor du spiser måltidene.  Du får servert hjemmelaget mat tre ganger om dagen, hvorav middag består av tre retter. På trekkene her nede er det stort sett kun dagstursekk du trenger å bære.  Det er ganske greit når du skal bevege deg i høyder som begynner på 1.000 høydemeter over det vi er vant til hjemme og oppover.



De to dagene i Ladakh ble brukt til å slappe av, besøke et av de lokale munkeklostrene, vandre på stripa i byen og spise masse god mat.

Del 1:

På dag nummer tre startet vi trekken i Rupsu Valley med en par timers spektakulær kjøretur langs en elv inn en dal.  Vi startet treken med å krysse elven på en noe spesiell måte:-) På andre siden av elven sto 18 hester som skulle være med i reisefølget vårt som ventet på å bli lastet opp med bagasje, proviant og annet turutstyr. Vi hadde lunsj før vi startet på den 6 dager lange vandringen gjennom noen landskap som ikke kan beskrives. De må oppleves:-)




Første dagen gikk vi i stekende solskinn i 3-4 timer i en dal med tørt sandete landskap, med noen små grønne oaser stikkende frem langs elven som rant gjennom dalen. Vi passerte noen bittesmå landsbyer, klostre og stupaer (Buddhistisk gravmonument). Dalen var omgitt av høye rødlige fjell. Det var en helt spesiell opplevelse. Vi campet for natten på en koselig campingplass som lå ved elven. Etter et bad i elven ble vi servert Dal Bhat som er den Nepalske nasjonalretten med kylling. Kyllingen vi fikk servert denne kvelden var eneste ferske kjøttet vi fikk servert på trekken. Vi var i Buddhistisk område hvor det er forbud mot å drepe dyr.








Etter en god natts søvn ute i fri natur fortsatte turen opp langs dalen og elven dagen etterpå. Vi fortsatte å vandre hele dagen i samme type landskap som dagen før. Høres kanskje kjedelig ut, men sannheten var at det ble vakrere og vakrere for hver time vi vandret. Vi spiste lunsj i det fri langs elven og ankom en ny campingplass som lå i et fantastisk landskap langs elven.









Etter nok en god natts søvn våknet vi opp til nok en dag med vandring i langs elven. Vi fortsetter opp langs elven frem til lunsj. Vi har lunsj i en liten landsby og etter lunsj forlater vi elven og krysser vi opp en fjellside på vei mot en ny dal. Vi passerer en landsby etter lunsj, og etter dette vandrer vi i 3,5 dag før vi ser en landsby igjen. Vi slår leir for første gang på turen på over 4.000 moh.

Landskapet blir bare vakrere og vakrere for jo lenger vi vandrer.






På dag 5 kommer vi frem til høydepunktet for den første delen av trekken, da vi bestiger et pass på 5.100 meter. Dette er den første testen min på hvor godt jeg tåler å være i høyden. Frem til nå har det gått veldig greit. Det går veldig greit over passet også. Vi vandrer i nesten 10 timer denne dag, men det merker vi nesten ikke noe til da landskapet er så utrolig vakkert. Etter bestigningen av passet vandrer vi videre langs elven, gjennom det vakreste landskapet jeg noen gang har vandret i. Vi går langs elven i en trang dal som er omgitt av de vakreste fjellene jeg noen gang har sett. Vi kommer frem til campingplassen for kvelden som ligger langs elvebredden i dette fantastiske landskapet. Her er det bare å nyte de mektige omgivelsene og stillheten.








Dag nummer 6 er siste dagen vår på første del av turen. Igjen vandring gjennom et mektig landskap, før vi kommer frem til teltplassen for natten.  Vi er nå kommet til en liten mer eller mindre forlatt landsby.  Dette er litt kontrast fra de teltplassene vi har hatt de siste dagene.

Del 2:

På dag nummer 7 starter andre del av trekken med en 7 timers lang biltur til Base Camp på Lungser Kangri. Vi stopper for å ha lunsj ved elvesiden i nærheten av en liten landsby med lekende barn og et yrende folke- og dyreliv langs elvebredden.


Vi ankom Basecamp 4.730 moh. i ettermiddagssolen.  Campen var ikke den beste vi hadde campet på, men siden planen var at vi skulle bevege oss videre dagen etterpå var det helt ok. Denne kvelden var det en lettere forvirring rundt hvor mange camper det var på veien opp og høyden de lå på. Tore hadde et møte med den lokale guiden og de ble enige om at vi skulle finne en plass å sette opp teltene på ca. 5.300 moh. som utgjør ca. 570 høydemeter istedenfor å gå til Advanced Base Camp på 5.680 moh.  Dette er ganske mange høydemeter å akklimatisere på en dag. Gruppen som nå var på 5 deltagere + Tore var i veldig god form. Vi hadde sovet på høyder mellom 4.000 og 5.000 moh. de siste 5 nettene, samt vært over 5.000 moh. to ganger.

Vi våknet friske og raske og klare til å begynne på høydeakklimatiseringen som skulle resultere i at vi alle kunne bestige toppen. Vi begynte ut i veldig sakte tempo noe som regulerer seg selv for meg, da jeg blir kortpustet i høyden. Vi stoppet for å ha lunsj på veien. Etter lunsj fortsatte vi og vi var nå på ca. 5.500 moh. Tore informerte guidene om høyden og spurte de om når vi skulle begynne å gå nedover igjen for å komme til campen vi skulle overnatte på. Det viste seg at det hadde oppstått en misforståelse og av vi var på vei til Advanced Basecamp på 5.680 moh. som medførte at vi hadde lagt bak oss 850 høydemeter på en dag. Vi diskuterte flere alternative muligheter for hvordan vi skulle løse situasjonen vi hadde havnet i, og endte opp med å slå leir på Advanced Base Camp. Når situasjonen ble som den ble var Tores lange erfaring med akklimatisering i høyden god å ha. Det var også betryggende å vite at vi hadde to leger i gruppen.



Påfølgende dag hadde vi hviledag, som for min del ble tilbragt for det meste med lesing i teltet.

På dag nummer to I Advanced Basecamp våknet vi opp til et forferdelig vær med snøstorm. For å akklimatisere oss til å forflytte oss videre til High Camp på 6.250 moh. gikk vi en tur opp til 6.000 moh. På dette tidspunktet begynte det å bli veldig tungt å puste, men vi kom oss sakte men sikkert fremover. 

Vi tilbragte 3 netter i Advanced Basecamp før vi forflyttet oss videre til High Camp på 6.250 moh. dagen før vi skulle utføre toppbestigningen. Det hadde klarnet opp igjen og været så riktig lovende ut for toppdagen. Natten så ikke mindre lovende ut med fullmåne og stjernehimmel. Vi skulle starte toppbestigningen kl. 05.00 da vi i verste fall hadde 6 timers gange foran oss. Da vi ble vekket kl. 04.00 hadde været snudd og det var skikkelig ufysent utenfor teltet. Vi satt og mannet oss opp til å få på oss klærne og komme oss ut av teltet, da vi fikk beskjed om at vi måtte se an været og bli i teltet til kl. 05.00. Kl. 05.00 fikk vi ny beskjed om å bli i teltet til kl. 08.00 siden været fortsatt var dårlig. Kl. 08.00 begynte det å klarne opp, vi fikk beskjed om at vi skulle gå kl. 10.00 så sant været fortsatte var bra.

Kl. 10.00 la vi ut mot toppen. Vi hadde 400 høydemeter og en relativt lett gange på stein og snø mot toppen. Etter 3 timer og 10 minutter var vi på toppen. Toppen var mer eller mindre flat så det føltes litt rart ut å være på det høyeste punktet, siden vi hadde gått i en halvtime i slak oppoverbakke før vi var på toppen. Vi gikk ned til Advanced Basecamp hvor vi tilbragte natten før vi fortsatte ned til Basecamp, hvor det sto biler klare til å kjøre oss til Leh. Vi ankom Basecamp et døgn før planlagt tid, og det var noen personer som hadde stått virkelig på for at vi skulle få oppfylt ønsket vårt om å bli transportert tilbake til Leh. To av guttene i teamet vårt hadde gått til nærmeste by som var 6 - 8 timers gange fra leiren og tilbake igjen for å ringe etter biler. Sjåførene hadde fått beskjed kl. 23.00 om kvelden og kjørte hele natten for å komme å hente oss. Det er bare å bøye seg i støvet av ydmykhet for innstillingen du møter her nede.



Vi kjørte langs elven Indus på vei tilbake til Leh, en kjøretur jeg anbefaler de som er i område om å ta, selv om de ikke trekker. En naturopplevelse av de store.

Vi tilbragte to netter i Leh og slappet skikkelig av, før ferden gikk tilbake til New Dehli hvor vi skulle skille lag. Dagen vi ankom Leh var gebursdagen min og jeg fikk feiret den med de nye turvennene mine før jeg reiste videre.

Dette var den første turen min over 6.000 moh. I tillegg til å gå i noen fantastiske omgivelser med veldig hyggelig selskap, lærte jeg utrolig mye om det å være i høyden på denne turen. Jeg er glad for at jeg var på tur med en erfaren person som Tore.

Nå er jeg ankommet Mysore og skal bruke de neste to månedene på å praktisere Yoga. Det har vært veldig mye ytre inntrykk og fjell de siste månedene. Det skal bli godt å få rettet blikket litt innover og få absorbere alt jeg opplever på livets landevei...........

 

Magiske Nepal


Ja nå er tre måneder i magiske Nepal tilbakelagt. Jeg sitter i avgangshallen på flyplassen og venter på å gå om bord i flyet til Dehli. Disse tre månedene har vært innholdsrike på så mange plan. Jeg har møtt utrolig mange flotte og inkluderende mennesker med et stort hjerte i dette landet. Både nepalesere  og utlendinger. Jeg  har fått tilbringe masse tid i Himalaya tilsammen 40 dager:-) Jeg har fått se dagliglivet her i Nepal og jeg har gjennom frivillig arbeid fått møte de brannskadde barna på Kanti Hospital.

Jeg ble bedt av min nepalske venninne Anamika som er coordinator for frivillighetsarbeidet på Kanti, om å hjelpe henne med å lage en presentasjon om hvordan unngå brannskader. Jeg skjønte ingenting da de fortalte meg at en av de viktigste årsakene til brannskader, var at de plasserte kull under sengen om natten for å holde varmen. Eller at barna fikk brannskader på bena fordi de gikk oppe i ildstedet. Gjennom trekkene har jeg opplevd hvordan de lever på landsbygda. Jeg har sett barn som leker ved åpen ild, og observert hvor utrolig observante foreldrene må være for å unngå at barna forbrenner seg. Jeg har satt oppe i fjellene og frøset stinta av meg med dunjakken på inne på lodgene, fordi de ikke har skikkelig oppvarming. Denne kombinasjonen av å utføre frivillig arbeid og trekkene har gitt meg innblikk i hvordan lokalbefolkningen lever livene sine i dette landet. Trekkene ville ikke vært de samme uten opplevelsene fra sykehuset. Opplevelsene fra trekkene har gitt meg en bedre innsikt i hvorfor barna havner på sykehuset med brannskader.


På sykehuset møtte jeg en 11 år gammel jente som hadde amputert armen etter å ha fått elektrisk støt. Familien var ikke fra Kathmandu, så søsteren på 16 år måtte passe på henne istedenfor å gå på skolen. I Nepal er det familien som tar seg av de syke når de er på sykehus. Jeg besøkte sykehuset sporadisk i 2 måneder. Første gang jeg var der møtte jeg en 9 år gammel gutt som var sterkt forbrent (ca.65 % av huden hans var forbrent). Han lå å vred seg i smerte hver gang noen forsøkte å bevege på han. Siste gang jeg var på sykehuset 2 måneder senere hadde denne gutten det like smertefullt som første gang jeg så han. Brannskadene hadde han fått fordi han hadde bøyd seg ned på gulvet for å ta opp en blyant under en av de daglige strømstansene. På gulvet sto det et stearinlys som hadde satt fyr på et skjerf han hadde på seg.

Et par dager etter at jeg ankom Kathmandu hadde jeg en avtale om å treffe noen i en butikk i turistområdet Thamel i Kathmandu. Jeg fant ikke butikken og så nok litt hjelpeløs ut der ejg sto og kikket meg rundt. En dame som driver en liten butikk som selger lokalt strikkede luer og pledd henvendte seg til meg og lurte på om hun kunne hjelpe meg med noe. Da jeg fortalte hva det gjaldt tilbød hun seg å ringe butikken fra sin egen telefon gratis, for å finne ut hvor den var. For noen dager siden 2,5 måneder senere hører jeg noen si "Namaste" bak ryggen min. Det er damen som hjalp meg når jeg var helt ny i byen. Da jeg snudde meg for å se hvem det var tok hun meg med inn i butikken sin, og vi hadde en hyggelig prat. Jeg har fått meg en ny venn og kommer til å besøke butikken hennes når jeg er i Kathmandu i fremtiden.

På flyplassen i dag morges fikk jeg sms fra Babu som ønskte meg lykke til videre på turen. Han var guiden jeg og Kim var i Anapurna med for halvannen måned siden. Jeg husket ikke at jeg hadde fortalt han når jeg skulle reise videre og ble veldig glad og overrasket over meldingen.

Jeg har vært i Nepal i underkant av tre måneder og har minst 5 personer jeg kjenner som jeg kan ringe 24/7 hvis jeg virkelig trenger hjelp. Og jeg vet at det ikke bare er noe de sier, de mener det! 

Dette er noe av de inntrykkene som gjør Nepal så magisk for meg:-) Ja og så er det fjellene da..........


Oppholdet i dette landet har desidert gjort noe med meg på det indre plan. Det er så mye impulser og energi uansett hvor du beveger deg. Jeg har hatt så utrolig mange flotte menneskeinteraksjoner som jeg ikke kan beskrive med ord. De er utrolig private og kan bare oppleves. Det er så intenst å være her. Det skjer noe hele tiden. Jeg har så mange ganger de siste månedene gått ut av døren om morgenen og tenkt, i dag skal jeg ha en avslappende dag og gjøre ingenting. Så er du så vidt kommet ut av døren før du blir kjent med en ny person og plutselig er det noen prosjekter som skal sjekkes ut. Kontakter, frivillig arbeid og prosjekter baseres veldig mye på nettverk. Du blir kjent med noen som ønsker å gjøre noe, så har du snakket med noen andre som gjør noe tilsvarende så setter du de i kontakt med hverandre. Jeg forlater dette landet med masse gode minner og vet at jeg vil snart være tilbake i landet med så mye magi:-) 

Nå reiser jeg til India, og skal først til Ladakh for å trekke i Himalaya. Etterpå reiser jeg  til Mysore for å praktisere Yoga og ta det litt rolig. Har en følelse at det kan bli med tanken at det blir rolig i Mysore:-)

Ut på tur i Rolwaling (Himalaya/Nepal)

Etter 19 innholdsrike dager i Himalaya og 1.000 nye fotos, tok det litt tid før jeg var i modus til å blogge om turen. Jeg reiste til Rolwaling og områdene rundt for å trekke i Himalaya og forsøkte å bestige toppen Ramdung på 5.925 moh. Uheldigvis var ikke værgudene på vår side så jeg måtte gi opp å bestige toppen. Istedenfor fjelltopp ble det buddhistisk festivalliv i Beding som er en liten fjellandsby. Dette var en opplevelse for livet. Rolwaling er et fjellområde som ligger ved siden av Mount Everest området. Det er ikke så kjent som Mount Everest og Annapurna, men for en fjellperle:-) Jeg har forelsket meg fullstendig i fjellene, kulturen og menneskene oppe i denne dalen. 

Det er sherpafolket som lever oppe i dette fjellområdet. Området er utmerket for vanlig trekking og området har fjelltopper som kan bestiges, isbreer, innsjøen Tso Rolpa på 4.600 moh og det er mulig å gå over Tashi Lapcha Pass på 5.700 moh og komme ned i Mount Everest området. Området passer for vanlige trekker og for dem som har lyst til å bestige det Nepaleserene kaller en liten fjelltopp. Definisjonen på en liten fjelltopp er mellom 5.000 og 7.000 moh. topper under denne høyden regnes ikke:-) På grunn av værforholdene fikk jeg ikke sett alt jeg ønsket å se i fjellene. Jeg kommer desidert til å reise opp dit igjen minst en gang i fremtiden.

Guiden jeg var på tur med Thundu Sherpa har vært på toppen av Everest hele 8 ganger, og er fra området vi vandret i.  

 

Vi startet turen i Barbise og de første 6 dagene oppholdt vi oss i et område som ligger mellom 2.000 og 3.000 moh. På denne høyden i Nepal har du det som Nepalleserne kaller for Nepali Flat som er å gå i dalside opp og dalside ned. Vi bodde og spiste på enkle gjestehus og i private hjem, besøkte skoler og klostre. Vi besteg passet Tinsang La på veien mot Rolwaling og fjellene. Her nede finner du ikke fjell på 2.000 moh. du finner bakketopper:-) Fjell finner du først på rundt 5.000 - 6.000 moh.

Her spiser vi lunsj som tilberedes over åpent ildtsted i et privathejm på ca. 3.700 moh.


Klosterbesøk i Bigu Gumpa.

Nepali Flat, littlebit up and a littlebit down......



Her jobber damene i maisåkeren.


Er hun ikke søt?


Noen av husdyrene vi så på turen.



Mer Nepali flat:-)


Hinduisisk Tempel.


Skolebesøk på en fredags ettermiddag. Barna danser sherpadans.



Lunsj i et privat hjem oppe i en liten fjellandsby.

På dag nummer 7 ankom vi Gongor Khola hvor bussen stopper når man skal vandre i Rolvaling. Her bodde vi midt på en anleggsplass i forbindelse med bygging av et kraftverk. Gongor Khola er endestasjonen for bussen fra Kathmandu. De som skal opp i fjellene i Rolwaling overnatter på gjestehuset her etter en 11 timers busstur. Den dagen vi ankom Gongor Khola var det en del slekt og venner av guiden som kom fra Kathmandu for å delta på den buddhistiske festivalen.

Dagen etter begynte vandringen opp til Rolwaling. Første dagen gikk vi til en liten landsby som heter simi gaun hvor vi overnattet på et idyllisk lite gjestehus i to netter. Vertskapet på dette gjestehuset var bekjente av guiden, så det var en personlig og harmonisk stemning fra første stund. Det var godt med en hviledag etter 7 dagers kontinuerlig vandring, og denne plassen var utmerket for å finne ro og harmoni. Eieren av gjestehuset viste meg gjesteboken og i den fant jeg utrolig nok navnet på en tidligere kollega.

Gjestehuset vi bor på i Simi gaun.


Morgenstund......


Sosialt samvær på kjøkkenet.

 

På dag nummer 10 og 11 vandret vi gjennom jungelen for å komme til Rolwaling. Vi vandret i fantastisk flott natur og hadde mange fine interaksjoner med lokalbefolkningen vi traff på veien. Siden vi vandret i regntiden fikk vi også kontakt med 1 million leech (blodigler) føltes det som. Jeg tror alle som bor eller var på reise i området vet at jeg er hysterisk livredd det lille krypet. Jeg hylte som en stukken gris hver gang jeg så en leech i nærheten av meg.

Her stopper vi for å spise lunsj hos en mor med to små barn. Det minste var et vakkert lite spebarn på 9 måneder.


Vi hadde en kaffestopp på et gjestehus i Kalachar. Ved siden av gjestehuset var det en Yak Karkha (Nepalsk seter). Guiden kjente de som bodde der og tok meg med for å hilse på dem. På bildett spiser jeg fersk Nakost (Yak er et kudyr. Hannen kalles Yak, hunnen kalles Nak).


Vi overnattet på et enkelt gjestehus ved elven. Veldig idyllisk plass. 

Dagen etter vandrer vi videre gjennom jungelen til Beding som er navnet på den første landsbyen oppe i fjellene i Rolwaling.

 

.

Vi koser oss med medbrakt lunsj.


Etter lunsj vandrer vi langs elven inni fjellene. Jeg tror jeg forelsket meg i disse fjellene momentant. Det var helt fantastisk å vandre i dalen langs elven med høye fjell på hver side med små breer på og fosser rennende ned langs fjellsiden. I dalen var det noen flotte blomsterenger. I Rolwaling er det ca. 150 fastboende og som i Norge har de unge forlatt landbygden og flyttet til Kathmandu. Det er ca. 70 personer som opprinnelig kommer fra denne lille landsbyen oppe i fjellene som har besteget Everest. Vi overnattet i 1 natt i Beding i et privat hjem, dagen etter fortsatte vi til Na som er en liten landsby på ca 4.000 moh. Siden vi er kommet så høyt så trenger jeg en akklimatiseringsdag før vi fortsetter mot Yalung Base Camp for å forsøke å bestige Ramdung på 5.925.moh. Vi våkner opp på hviledagen til et begredelig vær.

På vei i Beding.






Utsikten utenfor huset i Beding.


På vei til Na.


Jeg og en av Yakene i Na:-)


Dagen etter er fortsatt ikke været det store, men vi begynner nå å gå oppover mot Base Camp. Da vi kommer et stykke opp i fjellet møter vi en amerikansk gruppe som har dratt opp i fjellet for å bestige Ramdung noen dager tidligere. De har returnert uten å lykkes med å bestige toppen, da det på grunn av all nedbøren er for mye snø i fjellet. Da var det bare å snu for oss også.


Dagen etter returnerer vi til Beding hvor det er buddhistfestival i klosteret. Dette er den største buddhistiske feiringen iløpet av året, og festivalen har pågått i tre dager. Den dagen vi kommer arrangeres det Lamadans. Dansen er et spektakulært skue og pågår i flere timer. Dagen etterpå er det også aktiviteter i klosteret og festivalen avsluttes med en feiring hvor det danses sherpadans i flere varianter.







Dagen etterpå starter vi på ferden ned til Gongar Kohla igjen og vi går i 3 dager før vi er nede igjen. Jeg har mange gode stunder med reisefølget og lokalbefolkningen på vei ned igjen også. Det får jeg fortelle om en annen gang.

Dette området er ikke det området som er mest besøkt av turister noe som innebærer at standarden på gjestehusene er enklere enn i de store turistmaskinene Mount Everest og Annaprna. På mange av stedene bor du hjemme hos landsbybeboerne. For meg var det en stor opplevelse å få lov til å komme så tett på lokalbefolkningen. Siden guiden var fra området fikk jeg muligheten til å komme hjem til venner og bekjente av han. Unik opplevelse:-)

Nepal, fjellene og menneskene i dette landet har så desidert fått en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg simpelthen elsker å være her. Desidert mitt favorittland å feriere i:-)

Til slutt vil jeg si litt om været. Vi hadde en del regnvær på turen, noe som ikke var uventet da jeg var på tur utenom sesong i regntiden:-)


Kontaktinformasjon på firmaet jeg har brukt på denne turen er:

Ascent Himalayas Trek & Expedition

e-mail: infi@ascenthimalayas.com eller mtsk2@hotmail.com 

Trek til Annapurna Basecamp(Nepal) med Kim

 

Kim møtte jeg på New Life i Chiang Rai Nord Thailand. Jeg skjønte umiddelbart at her hadde jeg med en ekte fjellgeit å gjøre, så jeg benyttet alle overtalelses kunster jeg kan på å få henne til å komme til Nepal å trekke med meg. Det klarte jeg:-)

11. mai 2013 landet Kim på Katmandu airport og det var duket for en spennende tur til Annapurna Basecamp, som er en av klassikerne i den Nepalske delen av Himalaya. Kim måtte låne litt utstyr av trekkingselskapet vi reiste med, blant annet et par vandrestaver som aldri kom ut av turistkvarteret i Katmandu. Vi glemte dem igjen på en butikk i Katmandu og oppdaget etter stengetid at vi ikke hadde stavene. Vi trodde først at vi hadde glemt dem på en bokhandel hvor jeg hadde kjøpt Snømannen av Jo Nesbø til mine nye amerikanske venner Kim og C.J. Siden vi skulle med bussen til Pokhara klokken 07.00 morgenen etter ba vi C.J. om hjelp. På bussen til Pokhara fikk vi melding fra C.J. om at stavene ikke var i den butikken vi trodde de var. Da var det bare å aktivere de små grå for å finne ut hvor vi hadde shoppet dagen før. Med litt telefonisk forklaring på hvor vi hadde vært og handlet hårbånd dagen før, klarte C.J. å finne butikken. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er verdens beste til å gi veibesrkivelser:-) Takk C.J. for hjelpen:-)


Trek til Annapurna Basecamp hva skal vi si om den montro?.............AWESOME:-)

Ingen tvil om at jeg er i mitt rette element når jeg vandrer i fjellene her nede.

Guiden vår Babu møtte oss på buss stasjonen i Pokhara, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en guide jeg kom til å komme godt overens med. Både han og jeg lærte å spille poker av Kim. Poker var en fin Icebreaker og innfallsvinkel til god interaksjon med de andre på lodgene. Alt fra lokale bærere til koreanske forretningsmenn tinte opp når vi spilte poker med tørkede bønner i potten.

Vi sto opp grytidlig dagen vi skulle begynne og trekke og kjørte i halvannen time opp i fjellene før vi ble sluppet av. Da vi begynte å trekke var barna fra de små landsbyene i nærheten på vei til skolen. Vi så mange glade barn som gledet seg til å gå på skolen. Første dagen startet vi med å gå langs elven frem til lunsj. Etter lunsj vandret vi i halvannen time opp 3.500 trappetrinn, før vi tok kvelden i en liten landsby med navn Ulleri hvor vi stoppet for natten. På gjestehuset fikk vi rom med en fantastisk utsikt over fjellene. Etter at vi hadde installert oss på rommet tok vi en liten spasertur i den lille byen og ble tilskuere til både volleyballkamp og danseoppvisning.

Dag nummer to var selveste 17. mai. Vi var på vandring gjennom regnskogen med blomstrende rododendron opp til Gorepani hvor den store attraksjonen er å gå opp til Poon Hill før soloppgang for å se solen stige opp mellom 8.000 metrene i Annapurna fjellkjeden. Denne soloppgangen blir kalt verdens vakreste. Dessverre ble jeg syk med dårlig mage på veien opp til Gorepani og måtte kaste inn håndkleet på veien opp til Poon Hill klokken halvfem om morgenen. Det var ikke så farlig siden det var overskyet og vi ikke ville sett verdens flotteste soloppgang uansett.

Som sagt så ble jeg syk på dag nummer 2 og var fortsatt langt fra friskmeldt da vi startet vandringen den tredje dagen. Ingvill klare selv måtte bare innse at det ikke var noe alternativ å takke nei til guidens tilbud om å bære dagstursekken min. Etter dette opplyste guiden oss om hvor han sov om natten og at vi måtte komme vekke han hvis jeg ble syk igjen. Jeg forsøkte å berolige han med at jeg ikke trodde det var nødvendig siden turvenninnen min var sykepleier uten særlig hell.











De kommende dagene bevegde vi oss sakte men sikkert gjennom regnskog med blomstrende orkideer og landbruksområder mot Annapurna Basecamp. På dag 6 på vei til Annapurna Basecamp vandret vi i en dal mellom de store fjellene i Annapurna. Vi hadde 7.000 og 8.000 metre rundt oss. Gjennom dalen rant elven i strie strømmer. Endelig hadde vi ankommet Annapurna Basecamp. For en opplevelse å endelig være ved målet og være mellom verdens høyeste fjell. Dag nummer 7 sto vi opp grytidlig for å ta bilde av fjellene i soloppgang. Det startet litt dårlig og var overskyet, men det klarnet fort opp og vi fikk noen fantastiske bilder av fjellene. Etter frokost satte vi nesen nedover igjen gjennom det samme fantastisk vakre landskapet som vi hadde vandret opp gjennom. På dag 8 stoppet vi i Jinhua landsbyen som har hot springs og benyttet ettermiddagen til å slappe av og nyte livet. Det trengtes da apostlenes hester var ganske så slitne etter alle oppover og nedover bakkene samt trappene som vi hadde lagt bak oss. Dag 9 og 10 ble tilbakelagt i samme type landbrukslandskap og regnskog som vi hadde begynt turen i.






Dette var en helt fantastisk tur. Hver kveld når vi la oss til å sove konkluderte vi med at nok en dag hadde fortonet seg som et eventyr. Det er så mange forskjellige aspekter som farger en trekk i dette fantastiske fjellandet. Fantastisk landskap, mennesker som har fått mindfullness inn med morsmelken, utrolig mange fine interaksjoner med mennesker du møter langs veien i en annerledes verden, m.m???

Vi gikk i slutten av mai som ikke er høysesong. Været er litt mer ustabilt da med en del regn. Til gjengjeld slipper du å gå i kø og komme til overfylte lodger som er en utrolig fordel. Personlig vil jeg heller ha litt mer ustabilt vær og treffe mindre folk, enn å være her i høysesong. Jeg har prøvd det også og det kan være litt stressende.

Jeg har vært på trekking i Mount Everest regionen og Annapurna er et mye enklere område å trekke i enn Mount Everest. Lodgene holder en bedre standard og du går ikke så høyt (4.130 moh. i Annapurna mot ca. 5.500 moh. i Mount Everest). Du får servert fantastisk mat på lodgene. Vær forberedt på en annerledes opplevelse enn den du får hjemme.

Babu Guiden vår og Bakta bæreren vår var helt fantastiske. På Annapurna Basecamp møtte vi en nederlandsk kvinne som hadde fått høydesyke og var ganske så redusert. Hun hadde en ung uerfaren guide. Hvis hun hadde blitt dårligere hadde de måttet ta henne ned i nattemørke til en lodge som lå på lavere høydemeter. Jeg og Kim diskuterte om guiden vår ville fulgt denne damen ned hvis det ble kristisk. Jeg mente han ville gjort det og Kim mente at han ville fulgt oss. Vi spurte han og jeg hadde rett:-) Du vet du er på tur med rett guide når han ikke bare er opptatt av liv og helse til de han er betalt for å følge opp.-)

Mange er redd for at de ikke skal klare høyden her i Nepal. Det som er viktig er å gå med en guide som man føler seg komfortabel med. Det er masse gode guider her nede og jeg har vært heldig og hatt gode ansvarsfulle guider på alle turene mine. De sier at de står til tjeneste 24/7 mens du er på tur og de mener det virkelig.

Det er en ting jeg egentlig visste fra før, men som jeg er helt sikker på nå. Jeg trives utrolig godt med å være på fjellet. Jeg er i ferd med å bli helt fortapt i den vakre naturen og de store fjellene her nede. Jo lenger opp i fjellheimen jeg kommer, jo mer våkner kropp og sjel til live.

Jeg var på tur med Mountaing Delight denne gangen også. Basert på de erfaringer jeg har med å være på tur med dette selskapet kan jeg anbefale dem.

Kontaktinformasjon:

Mountain Delights Treks & Expedition

Z-street Thamel, Katmandu, Nepal

e-mail: info@gotomountain.com

Livet i Himalaya (Nepal) er.........

 

  • Livet i en hot spring i regnskogen i Himalaya, med regndråper rennende nedover ansiktet og lyden av elvesus fra elven som renner ned fra de store fjellene er.............
  • Livet klokken 5 om morgenen oppe i fjellene ved Annapurna Basecamp i soloppgangen er..........
  • Livet på vandring opp og ned de grønne åsene, gjennom små landsbyer, landbruksområder, regnskog med blomstrende rododendron og orkideer er.............
  • Livet langs elvebredden med rennende fossefall og elver ved foten av verdens høyeste fjell er.............
  • Livet på et lite verdshus i en bitteliten landsby oppe i Himalaya, med en kopp kaffe brygget på Nescafe med melkepulver og masse sukker er............
  • Livet er.............


Jeg har akkurat ankommet Pokhara etter 10 fantastiske dager på vandring i Annapurna regionen i den nepalske delen av Himalaya. Dette er en tur som passer for de fleste som er glad i friluftsliv. Turens høyeste punkt er på 4.130 moh. Som kan høres avskrekkende ut. Du vet ikke hvordan du reagerer på høyden før du har forsøkt det. Det som er viktig er å ha en erfaren guide som kan ta vare på deg under de fleste omstendigheter. Jeg har vært heldig og hatt det på alle vandringene mine i Himalaya.

Naturen er fantastisk, menneskene er langt over gjennomsnittet vennlige, åpne og gjestfrie. Riktignok har jeg vært på tur litt utenom den mest travle turistsesongen, men det overrasker meg allikevel at jeg ikke treffer på andre nordmenn i løpet av de ti dagene.

Jeg stiller meg spørrende til hvorfor ikke flere nordmenn har lyst å reise til dette flotte fjell landet og gå mellom verdens høyeste fjell?

Hvis noen av dere som leser denne bloggen har lyst å reise hit, kan dere kontakte meg hvis dere trenger tips. 

En fyldig blogg fra alle opplevelsene jeg har hatt på denne turen kommer i løpet av noen dager. 

Life is like a BIG box of chocolate......


When I arrived in Kathmandu almost four weeks ago, I hadn?t the faintest idea what kind of volunteer work I should do here. A friend of mine had put me in contact with an organization called Shenpen. I agreed to help them out with volunteer work in the burn unit at Kanti Children's Hospital in Kathmandu.

I have spent the last week with the children at Kanti.  Today, I had the pleasure of assisting with a presentation for Shenpen on their work at the hospital in front of children and teachers at a nearby Montessori school.  Little did I know that I would have this nice opportunity to help spread information about the causes and consequenses of burns accidents when I arrived in Kathmandu.



I have some good helpers, who have helped me to find my path here in Asia, it really feels as though I am on the right path.

Life is like a box of chocolate, and I am going to eat every bit in the box. Even the ones that do not taste so good! :-)

Life is good to me.  But I do not take it for granted. 

110% tilstedeværelse....

Sitter på hotellrommet i Katmandu - Nepal, og blogger etter en begivenhetsrik dag med frivillig arbeid på et sykehus for barn med kraftige brannskader. Jeg er her for å aktivisere barna så de kan få lindret smertene for et øyeblikk. Barna snakker ikke engelsk og jeg snakker ikke nepalsk.

Det er noen riktig forbrente små kropper jeg har rundt meg på dette sykehuset. Jeg tenker på hvordan kan jeg være tilstede for disse små menneskene som har det så utrolig vondt? Igjen så konkluderer jeg med at jeg må se individet jeg har foran meg. Hvordan jeg kan få deres oppmerksomhet deres vekk fra smerten et lite øyeblikk, og kanskje et lite eller stort smil?

Dette krever 110% tilstedeværelse. Det nytter ikke å tenke på hvor du skal spise middag, eller hvor den neste trekken foregår. Eneste fokuset jeg har er det lille mennesket jeg har foran meg, og hvordan jeg kan gjøre det litt bedre for dette mennesket.

En liten pike når jeg inn til og får et stort smil fra når hun får grabbe meg i fjeset eller håret. En annen liten pike strekker ut armene sine og sitter tillitsfullt og smiler på fanget mitt. En pike smiler bredt når jeg stryker henne på skinnet. En litt eldre gutt blir skikkelig engasjert når han får låne fotokameraet og får ta noen bilder (By the way; det er han som har tatt bildet jeg har lasgt ut av meg). Dette er bare noen av møtene jeg har med disse små barna.

Jeg har bestemt meg for en ting. Jeg skal ikke synes synd på dem for det hjelper dem ikke!

Det føles godt å være her med disse barna:-)

Off touristic trekking in Ganesh Himal, Nepal



For et eventyr jeg har vært på og for noen flotte mennesker jeg har hatt med meg på denne turen:-) Jeg har vært på en 12 dagers trek i et område som det ikke vandrer mye turister i. Jeg har fått se på nært hold hvordan det er å leve på landsbygda i Nepal, jeg har fått se fantastisk natur, mye vær har vi hatt ca. 40 graders temperaturforskjell mellom høyeste og laveste temperatur.

Norsk fjellvår i Rupchet:-)

Fire dager senere koser vi oss med et bad i elven:-)


Ram som driver trekkingbyrået Mountain Delight som jeg reiste med, er fra området vi gikk i. Han jobber med å få flere turister til dette området som ikke er et av de mest besøkte områdene i Nepal. Jeg har vært på trek i Nepal en gang tidligere og da gikk jeg i kø til Mount Everst BaseCamp. Kan trygt si at dette var en helt annen tur med et annet fokus. Nysgjerrig som jeg er så måtte jeg jo prøve meg på en tur i et område turister normalt ikke besøker:-)

Landsbyen vi startet trekken i:

Noen nyssgjerrige lokale barn:-)

Turen startet med en seks timers kjøretur fra Katmandu i en minibuss som var fullastet med mat og utstyr for 12 dagers trekking samt syv nepalesere og meg. Nepaleserne var med som bærere, guide og kokk.

Angående været så var det nesten som å være på tur i de norske fjellene, med dager hvor vi hadde alle årstider på en dag. Det startet å regne den første dagen når vi hadde slått opp teltleiren. Jeg og guiden var enige om at det bare var en liten regnskur. Det regnet til tider ganske kraftig med noen få solgløtt innimellom de kommende 5 dagene. Da er det godt å være fra vestlandet hvor vi er vant  med litt vær Vi hadde snø og minus grader om natten på det høyeste overnattingsstedet Rupchet (ca. 3.800 moh.). Værgudene må ha hørt at jeg savnet vinteren i Norge:-) Fire dager senere kom vi til Ram?s hjemsted Jyamrung hvor det var 30 - 35 grader, og vi badet i elven på ekte asiatisk vis (med klær på). Medbrakt personlig campingutstyr som sovepose, dunjakke, ullundertøy osv. holdt meg varm og tørr under alle omstendigheter. Været vi hadde på denne turen skal være uvanlig for årstiden.

Det er et tøft liv.........

Værgudene ga meg en smak av vinterfjell...

Landskapet vi gikk i var en kombinasjon av landbruksområder og jungel. Vi gikk ikke i store fjell som du gjør i Mount Everest men det var utrolig vakker natur. Denne turen har andre kvaliteter enn en tur i de store fjellene. Her får du se livet på landsbygden som tilsynelatende virker til å være strabasiøst og utrolig fysisk krevende. Landbruksområdet vi gikk i besto av ørsmå landsbyer som klorer seg fast i åssiden. Landsbyene ligger på mellom ca. 1.000 moh og opp til 3.000 moh. Langt fra alle landsbyer har bilvei. En dagsmarsj til fots med produkter man kjøper eller selger til og fra markedene er ikke uvanlig.

Livet på landsbygda:

Vi passerer en liten landsby:



Frøken Ytreland på bærtur..........

Jungelen var som å gå gjennom et landskap som ligner på landskapet i Ringenes Herre filmene. MAGISK. Vi var fire dager sammenhengende i jungelen, og gikk gjennom noen helt fantastiske rododendron skoger i full blomst med rododendrontrær opp mot 15 - 20 meter. Visste du at den rododendronen med rød blomst er Nepals nasjonalblomst. Det var også små setrer oppe i åssidene hvor de hadde husdyrene på sommerbeite og dyrket diverse grønnsaker. Det går ikke ann å beskrive hvor vakkert det var, det må oppleves. På en klar dag kan man se de store fjellene i Manasalu, Annapurna og Ganesh Himal.

Rød rododendron:

Rododendronskog i full blomst:


Her var det litt bratt.........

Asosiasjoner til Ringenes Herre?


En liten seter som ligger på ca. 3.000 moh:

Slekta:-)

Utsikt til de store fjellene:

Manasalu

Anapurna

Teltleirene ble satt opp ved elvebredder, i utkanten av landsbyene, på beitejorder. Den ene dagen kunne guiden fortelle at jordet vi campet på hadde vært treningsleir for maoistene, mens de holdt til i jungelen før de kom i regjering. Det gjør inntrykk å bli minnet på at hvordan det har vært i ganske nær fortid i dette landet.

Frokost med utsikt:


Utsikt fra teletet:



Lokaltransport oppe i fjellene:

Soloppgang over fjellene i Langtang:

Soloppgang 2 over fjellenne i Langtang:

Soloppgang 3 siste dagen:-)


Jeg fikk tre måltider til dagen. Frokosten besto av grøt eller musli, egg i forskjellige varianter, brød, Juice, kaffe og te. Til lunsj og middag fikk jeg varme retter hver eneste dag med masse grønnsaker og litt fisk/kjøtt.

I dette området er du virkelig turist og du blir lagt merke til. Du blir møtt med en utrolig vennlighet fra de som bor her. Selv om livet kan virke strabasiøst for dem som bor her er det en god stemning i landsbyene vi passerer. Barna er nysgjerrige som barn flest. 

Menneskene jeg var på tur med var helt supre og utrolig vennlige. Jeg har hatt det helt supert i sammen med dem fra vi kjørte ut av Katmandu til vi var tilbake igjen. Guiden var fra området vi trekket i så jeg fikk komme hjem til han og hilse på familien. Jeg fikk også bo privat i to netter hos moren til Ram som driver trekkingbyrået. Jeg synes det er utrolig generøst av dem å la oss turister få komme så tett inn på livene deres, og jeg fikk virkelig oppleve hvordan livet på landsbygden er. Jeg setter utrolig pris på gjestfriheten deres.

Gutta på tur:-)

Guiden:-)

Eldste mann i følget:-)


Den yngre garde:-)

Hjemme hos Guiden:

Hjemme hos moren til Ram traff jeg Andreas og Johan fra Stockholm:-)

For de av dere som er glad i naturen og ønsker å oppleve noe som er annerledes, kan denne turen anbefales på det varmeste. Dette er en mye lettere tur enn for eksempel Mount Everest, da det høyeste punktet på denne trekken er rundt 4.000 meter mot 5.200 på Everest. Det er også kortere dagsetapper. Dere må være forberedt på at det er annerledes enn slik vi har det hjemme. Dere vil oppleve god service, god mat tre ganger daglig og god hygiene. De jeg har vært på trek med er mennesker som virkelig står på pinne for at du skal ha det bra. Jeg dro guiden opp av sengen en kveld etter at han hadde lagt seg, fordi det var en stor edderkopp i sengen min. Ja, mye større enn de jeg så i Thailand:-) Han sto opp og tok knekken på den med et stort smil om munnen.

Jeg har kun gode erfaringer med Mountain Delight og de er også behjelpelig med treks i de mer turitifiserte områdene i Nepal.

Kontaktinformasjon:

Mountain Delights Treks & Expedition

Z-street Thamel, Katmandu, Nepal

e-mail: info@gotomountain.com

Nepal har en spesiell plass i hjertet mitt. Det er så desidert det landet som rører mest med meg av de landene jeg har besøkt til nå. Det er ikke bare flotte fjell og fin natur som gjør at jeg liker meg så godt her. Det er en utrolig god atmosfære og du møter mange utrolig flotte mennesker med en holdning som vi kan lære noe av i den vestlige verden. 

I FEEL I AM ON THE RIGHT TREK:-)


Legger ved beskrivelse på engelsk av dagsetappene på trekken under for de av dere som er interressert:-)

Day by day Itinerary

Day 1.Kathmandu - To Betrawati, aprx.height 8.50m. (5 hours drive). North of Kathmandu via Trishuli Bazar (Shoping centre for local people, mix caste people from different village, Small River in the camp site)

Day2: Betrawati - Kispang (aprx. height 1850m.); 6 hours walk. (Steep up, mix village, farm and Shaal forest)

Day 3: Kispang - Thulo Chaur (aprx. height 2350m.); 5 hours walk. (Great tamang culture, village, School, Monastry, stupa, farm, waterfall)

Day 4: Thulo Chaur - Gonga (aprx. height 3000m.)4 hours walk. (Nice and deep mix forest, Animals)

Day 5: Gonga - Rupchet (aprx. height 3800m.); this is the base camp of Shing La Top; 4 hours walk. (Deep rhododendron and pine forest, good chance to see the animals including monkey, great Himalayan chane of Langtnag and Tibet range.

Day 6: Rupchet - Shing La pass (aprx. height 4400.) or Sing La Top (aprx. height 4600m? Cherma (aprx. height 2900m.); 7-8 hours walk. (High top, early moring Singla for Amazing Mountains view with sunrise, deep forest)

Day 7: Cherma   - Meyghang (aprx. height 2300m.) 6 hours walk. Nice forest, nice tamang village, great Mountain View and farm.)

Day8:.Meyghang ?Tharpu or Sally (Aprx height 1900m) 5 hrs. (Nice terrace farm, mix caste village, local shoping place, Mountain View)

Day 9: Tharpu or Sally -Jyamrung (Sharabensi)   (aprx. height 900m.); 5 hours walk (great, mix village, nice farm)

Day 10: Jyamrung (Sharebensi) stay local house, teaching in school, working with local people as their daily activity, fishing, swimming as you like.

Day 11:Jyamrung (Sherebensi) ?Jyamrung Durbar (Old king palace) (aprx. height 1800m.); 2 hours walk. Village, local shopingtown, old king palace, Mountain View, celebrating last night.

Day 12: Jyamrung Durbar-Golabhanjyang (1 hrs walk) ?Kathmandu, 6 hrs drive.

Landet i Katmandu


Ja nå har jeg endelig kommet meg til Katmandu. Det føles godt å være tilbake igjen. Jeg var i Katmandu i oktober 2012 for å trekke til Mount Everest Basecamp. Den gangen føltes det overveldende og intenst å komme her med alle menneskene og inntrykkene. Hadde ikke samme intense følelsen denne gang. Enten har så har det skjedd noe med Katmandu eller så har jeg forandret meg.

Inntrykkene og forventningene begynte allerede i køen for å kjøpe visum på flyplassen. Det vrimler av forventningsfulle mennesker som skal på trekking i dette vakre landet. Du ser med en gang hvem de seriøse gutta er, som er her for å gjennomføre de store ekspedisjonene. Kan ikke forklare hva det er som skiller dem ut, du bare ser det på dem.

Nå har jeg vært i Katmandu i fire dager og begynner å lande med kropp og sjel. Jeg kjenner at jeg har hatt godt av å ha noen dager og finne meg til rette på. Jeg skal være her i nesten 3 måneder så jeg har brukt dagene til å begynne å finne ut av byen og hva jeg skal fylle oppholdet mitt med.

Jeg skal selvfølgelig trekke i fjellene og jeg begynner på den første turen min i morgen. Jeg er også så heldig at jeg får besøk av en amerikansk turvenninne i midten av mai, som kommer til Nepal for å gå til Anapurna Basecamp med meg:-) Det gleder jeg meg til. Her i Nepal kommer jeg nok til å være mest mulig oppe i fjellene på turer. Innimellom turene planlegger jeg å være i Katmandu. Skal forsøke å jobbe på et frivillig prosjekt mellom turene mine-

Katmandu er en sjarmerende by når du bare klarer å være tilstede i den her og nå. Du må ta den som den er. For meg så fortoner de områdene jeg har vært i så langt seg som noen evige labyrinter ,hvor du flyter av gårde i noen trange gater i et folkemylder som er helt utrolig. Plutselig kommer du til et lite torg eller du ser noe spennende inn i et lite gatesmau. Du er i en helt annen verden enn den vi lever i hjemme.







Det er stor fattigdom i dette landet og det er noe man bare må ta innover seg når man er her men på en positiv måte. Siden jeg har vært i Nepal tidligere og kjent på alle inntrykkene som møter meg i dette landet, har jeg forberedt meg mentalt på å komme tilbake. Jeg liker personlig ikke å synes synd på folk, for i den emosjonelle tilstanden opplever jeg i meg selv at det finnes mye dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet har ingen positivitet i seg. Jeg tenker at jeg er med på å bidra til at menneskene i dette landet får det bedre, med å reise hit. Jeg vil bidra ved å kjøpe tjenester av dem som f. eks. trekking. Jeg vil også bidra med frivillig arbeid. Jeg har også et bevisst forhold til at jeg kan ikke hjelpe alle i dette landet. Da må jeg finne en god måte for meg selv å håndtere det jeg ser som ikke er bra og som jeg ikke får gjort noe med.

Jeg treffer mange flotte mennesker her som virkelig står på for de som er vanskeligst stilt i dette landet. Både lokale og utlendinger som her slått seg ned her.  Dere får følge med på bloggen min så får dere kanskje lese om noen av dem.

Denne turen har vart i 12 uker nå og jeg har gjort mye forskjellig. Jeg føler på en måte at det er en usynlig tråd som binder alle aktivitetene og hendelsene sammen. Jeg begynte med noen dager i Thailand for å lande på et nytt kontinent, før det bar avgårde til Myanmar og Mandalay for å undervise og få ta del i hverdagslivet der. Etter det har jeg hatt seks uker i Thailand med klatring, yoga, avslapping og et opphold på New Life som var veldig levende på det indre plan. Jeg føler at de aktivitetene som ligger bak meg har kommet inn i livet mitt for å forberede meg på neste steg på reisen. 

Ram som driver trekkingselskapet jeg benytter jobber med å få turister til å trekke i nye områder. I morgen reiser jeg på en trekking i området hvor han kommer fra. Jeg skal på telttur med 7 lokale i 12 dager. Jeg er blitt forespeilt at jeg ikke kommer til å treffe andre turister på denne trekken. Vi får se hvordan det går......... Jeg er positiv og spent.

Da blir det ikke noe blogging på noen uker. Jeg lover å skrive om turen når jeg kommer tilbake. 

Søndagsfølelse i Bangkok


I dag våknet jeg opp med skikkelig søndagsfølelse. Du vet den følelsen man har på søndager etter en lang uke med masse jobb og aktiviteter. Akkurat nå jobber ikke jeg og mange vil vel tenke; er ikke hver dag som en søndag for Ingvill? Svaret er kanskje, men jeg hadde nå den gode søndagsfølelsen i dag allikevel. Jeg tror denne følelsen sitter skikkelig godt i systemet fra de dagene når jeg jobbet masse og hadde mange andre jern i ilden. Det kan være det samme hva som er årsaken til søndagsfølelsen.

Hva gjør man på en søndag når man våkner opp med søndagsfølelse? Man tar dagen som den kommer!

Jeg hadde ingen planer for dagen i dag da jeg våknet. Bortsett fra å pakke ryggsekken og gjøre meg klar for å fly til Katmandu i morgen. Jeg startet dagen med å praktisere litt yoga og mens jeg holdt på med det kom jeg på hvor billig det er med massasje her i Asia. Neste post på programmet ble en tur på den lokale Thai massasje sjappa rett borte i gata og få en times Thai Massaje:-) Etterpå var det lunsjtid så da var det bare å gå til den faste kafeen og få i seg litt curry. Mens jeg satt og spiste fikk jeg sms fra ei jeg kjenner i Bangkok, som lurte på om jeg ville være med å ta fotmassasje. Fotmassasje har jeg ikke prøvd før så hvorfor ikke.

Massajeplassen hun hadde bestilt massasje på ligger på en annen side av byen fra der jeg er. Da var det bare å finne ut av hvordan jeg skulle komme meg dit med kollektivtransport. Jeg ankom tidlig og benyttet tiden til å vandre gatelangs i en bydel i Bangkok jeg ikke har vært i tidligere. NICE:-) Fotmassasjen var helt vidunderlig:-)

Nå ligger jeg på sengen, blogger og hører på Love Songs på Youtube. Det blåser og regner ute. Det eneste som mangler er et tent stearinlys og en god bok........

Søndagsfølelse i Bangkok


I dag våknet jeg opp med skikkelig søndagsfølelse. Du vet den følelsen man har på søndager etter en lang uke med masse jobb og aktiviteter. Akkurat nå jobber ikke jeg og mange vil vel tenke; er ikke hver dag som en søndag for Ingvill? Svaret er kanskje, men jeg hadde nå den gode søndagsfølelsen i dag allikevel. Jeg tror denne følelsen sitter skikkelig godt i systemet fra de dagene når jeg jobbet masse og hadde mange andre jern i ilden. Det kan være det samme hva som er årsaken til søndagsfølelsen.

Hva gjør man på en søndag når man våkner opp med søndagsfølelse? Man tar dagen som den kommer!

Jeg hadde ingen planer for dagen i dag da jeg våknet. Bortsett fra å pakke ryggsekken og gjøre meg klar for å fly til Katmandu i morgen. Jeg startet dagen med å praktisere litt yoga og mens jeg holdt på med det kom jeg på hvor billig det er med massasje her i Asia. Neste post på programmet ble en tur på den lokale Thai massasje sjappa rett borte i gate og få en times Thai Massaje:-) Etterpå var det lunsjtid så da var det å gå til den faste kafeen her i Bangkok og få i seg litt curry. Mens jeg satt og spiste fikk jeg sms fra ei jeg kjenner i Bangkok, som lurte på om jeg ville være med å ta fotmassasje. Fotmassasje har jeg ikke prøvd før så hvorfor ikke.

Massajeplassen hun hadde bestilt massasje på ligger på en annen side av byen fra der jeg er. Da var det bare å finne ut av hvordan jeg skulle komme meg dit med kollektivtransport. Jeg ankom tidlig og benyttet tiden til å vandre gatelangs i en bydel i Bangkok jeg ikke har vært i tidligere. NICE:-) Fotmassasjen var helt vidunderlig:-)

Nå ligger jeg på sengen, blogger og hører på Love Songs på Youtube. Det blåser og regner ute. Det eneste som mangler er et tent stearinlys og en god bok.....

In between......

Ligger på sengen min på hotellet i Bangkok. Kom tilbake til Bangkok etter 3 uker i Nord Thailand. Har vært på reise i hele dag. Det er noe spesielt med disse dagene hvor jeg er på reise. Reiser fra et eventyr og forbereder meg på å gå inn i det neste eventyret. Disse dagene har er døsende preg over seg, hvor jeg reflekterer over livet jeg har levd på de siste ukene. Jeg er også i prossess i forhold til det som ligger foran meg.

Denne reisen er en sammensatt reise. Den består av mange små eventyrreiser hvor jeg går inn og ut av mange forskjellige verdener. Av og til føles det som om jeg har landet på en ny planet. Jeg treffer mange interessante mennesker som alle har sin historie og fortelle.

Jeg er ydmyk for at jeg har muligheten til å være på denne reisen her og nå i dette øyeblikk.  Jeg vet at det ikke er noen selvfølgelighet for alle å kunne gjøre som jeg har gjort, og bare reise???..

Jeg liker å si som Forest Gump ?Life is like a Box of Chocolate you never know what you get?. På mandag reiser jeg til Nepal. Hvem vet hva som ligger i den konfektesken????

I mellomtiden skal jeg overvære thailandsk nyttår (Songkran) i helgen. Slik jeg har blitt forklart Songkran, fortoner det som en eneste stor vannkrig:-)

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Januar 2014 » Desember 2013
hits